Blogge fra mobilen?

Kan man virkelig blogge fra mobilen? Teknologien vil ingen ende ta?

Ville dele et bilde av barna mine, det er ikke bare teknologien som har gått fremover siden sist, det har ungene også!
Maren er 5,5 år, Johannes er 6.5 år og Jacob  er 2 år.
De har blitt noen sabla bra barn. Og jeg overraskes stadig over at det er MIN og mannen min sin fortjeneste.

Som mamma kan man ofte legge vekt på det man ikke får gjort, men om man tenker seg om produserer man litt i løpet av en dag. Dessuten får mest sannsynlig barna den kjærligheten de trenger også❤

Dette er mine diplomer, mine perspektiver i livet! Jeg takker Gud hver dag, og er veldig takknemlig for alle de vakre menneskene jeg har rundt meg.

Jeg har vært veldig syk og nærme døden noen ganger, moren min mistet nesten livet i fjor sommer også, (kanskje jeg får overtalt henne til å skrive et innlegg om akkurat det).
Dermed kan det bare gå oppover på den fronten.

Ellers kan jeg ikke klage. Jeg har tre friske barn. Med fantastisk personlighet!

Vi skrives senere❤

-Melissa

(Håper på ingen skrivefeil, blogger med tre aktive typer)

19.03.2015

Velkommen tilbake til meg selv!

 

Jeg vil gjerne oppdatere bloggen da det har skjedd litt i livet siden forrige blogg innlegg. 

Jeg har nok endret  meg en del personlig også. Jeg har absolutt ikke noe behov av bekreftelse gjennom  verken blogg eller annet. Samtidig synes jeg det hadde vært hyggelig med litt sosialisering igjen. Og ikke minst litt innspill og inspirasjon. Og er det noe sted jeg får det, så er det her!

Først og fremst, vil jeg fortelle dere en "glad-nyhet".

Moren min OG jeg har fått den etterlengtede diagnosen. Vi har alltid sagt at vi har det samme. Vi har en sjelden arvelig genetisk sykdom som heter variabel immunsvikt med hypogammaglobulinemi, også kalt CVID. I tillegg har vi en IgG subklassedefekt. Det er også flere ting i immunforsvaret som ikke fungerer.

Endelig et svar. Etter et helt liv med sykdom.

MEN, jeg vil få behandling (resten av livet), med immunglobuliner/gammaglobuliner. Det er også andre behandlingsmåter, som stamcelletransplantasjon/benmargstransplantasjon, cytociner, antibiotika og andre alternativer.

Jeg er sikker på at livet vil bli mye mye bedre. 

 




Bloggen min jo !!

Hei alle sammen!
Nå er det en stund siden forrige innlegg igjen. Kan vel si jeg er ferdig med og blogge egentlig. Men , at det kommer innlegg innimellom, det gjør det nok .

Jacob er syv måneder.Johannes og Maren fyller fem og fire år den 1 og 2 september. Jeg tuller ikke altså. Godt timet, ikke sant ?
Jeg har tre vakre skapninger. Og det innimellom opp for meg at jeg har lov og gi meg selv et klapp på skuldra innimellom. For de er noen utrolig bra unger!! Helt fantastiske. Omsorgsfulle, snille, gode, intelligente barn. Og det er min og mannen sin fortjeneste. Ingen andre. Og akkurat det er en så ufattelig god følelse.

Jeg sitter bare og betrakter de små menneskene jeg har skapt. Og blir overveldet av både gode følelser, og vonde. Egentlig hele spekteret av følelser. Tanken på at de skal skje de noe, at de skal være ulykkelige, redde og usikre er vond.
Jeg kan Ikke verne de mot alt vondt. Og der er noe jeg føler kommer mer og mer nå når de er eldre .
De fortjener og kunne få egne erfaringer. Få slippe hånda mi, og løsrive seg. Kjenne på følelsen av at mamma Ikke alltid ordner opp , at de må skape egne relasjoner uten meg som overhode. Det er viktig. Men veldig vemodig for en mor!
Jeg forstår mer og mer av min egen mor sitt reaksjonsmønster nå, at hun ga meg husarrest om jeg drakk alkohol , eller ikke kom hjem til tiden , eller ikke sa hvor jeg var. Den stakkars dama vår jo livredd, der hun satt og ventet.
Barna våre er dyrbare. Den fineste skatten vi har.
Nå snakket jeg meg bort , det gjør jeg alltid når det kommer til barna.

Nå nærmer det seg høsten . Og jeg både elsker og hater høsten. Jeg elsker og kunne tenne lys hele dagen , drikke kakkao, lese bøker og gå med tøfler.
Jeg elsker og kle på ungene ullgenser og strikkasokker. Pledd , og innekos. Men jeg hater leddsmertene høsten drar med seg. Men, pytt pytt. I år har jeg tre barn. Og no har jeg absolutt ikke mulighet til og surmule over det.

Jeg skal være hjemme i permisjon leenge til. Jeg er et jobbemenneske, jeg elsker og jobbe. Men gleden av og være mor er større. Jeg jobber dessuten turnus. Og det er umulig så lenge vi ikke har barnepass enda.
Det blir vel litt helger til og begynne med. Men det er et år til , så jeg kan senke skuldrene litt til.

Nå har jeg skrevet dette innlegget mens jeg har lagt minsten som er litt urolig pga to riskorn /tenner som snart stikker frem. Nå sover han , så da skal jeg snike meg ut . Må bare få plugget han av puppen..:)
Jeg er forresten på vei til og bli profesjonell ammehjelper. Så kontakt meg om du har problemer. Jeg titulerer meg selv som en dame med bred ammeerfaring etter fem år SAMMENHENGENDE amming. Altså uten stopp. Blir nok noen år til fra nå også :)

Er det noe dere trofaste som titter innom vil jeg skal skrive om , gi meg beskjed.

Og hvem er dere forresten?:)

Bloggen min jo !!

Hei alle sammen!
Nå er det en stund siden forrige innlegg igjen. Kan vel si jeg er ferdig med og blogge egentlig. Men , at det kommer innlegg innimellom, det gjør det nok .

Jacob er syv måneder.Johannes og Maren fyller fem og fire år den 1 og 2 september. Jeg tuller ikke altså. Godt timet, ikke sant ?
Jeg har tre vakre skapninger. Og det innimellom opp for meg at jeg har lov og gi meg selv et klapp på skuldra innimellom. For de er noen utrolig bra unger!! Helt fantastiske. Omsorgsfulle, snille, gode, intelligente barn. Og det er min og mannen sin fortjeneste. Ingen andre. Og akkurat det er en så ufattelig god følelse.

Jeg sitter bare og betrakter de små menneskene jeg har skapt. Og blir overveldet av både gode følelser, og vonde. Egentlig hele spekteret av følelser. Tanken på at de skal skje de noe, at de skal være ulykkelige, redde og usikre er vond.
Jeg kan Ikke verne de mot alt vondt. Og der er noe jeg føler kommer mer og mer nå når de er eldre .
De fortjener og kunne få egne erfaringer. Få slippe hånda mi, og løsrive seg. Kjenne på følelsen av at mamma Ikke alltid ordner opp , at de må skape egne relasjoner uten meg som overhode. Det er viktig. Men veldig vemodig for en mor!
Jeg forstår mer og mer av min egen mor sitt reaksjonsmønster nå, at hun ga meg husarrest om jeg drakk alkohol , eller ikke kom hjem til tiden , eller ikke sa hvor jeg var. Den stakkars dama vår jo livredd, der hun satt og ventet.
Barna våre er dyrbare. Den fineste skatten vi har.
Nå snakket jeg meg bort , det gjør jeg alltid når det kommer til barna.

Nå nærmer det seg høsten . Og jeg både elsker og hater høsten. Jeg elsker og kunne tenne lys hele dagen , drikke kakkao, lese bøker og gå med tøfler.
Jeg elsker og kle på ungene ullgenser og strikkasokker. Pledd , og innekos. Men jeg hater leddsmertene høsten drar med seg. Men, pytt pytt. I år har jeg tre barn. Og no har jeg absolutt ikke mulighet til og surmule over det.

Jeg skal være hjemme i permisjon leenge til. Jeg er et jobbemenneske, jeg elsker og jobbe. Men gleden av og være mor er større. Jeg jobber dessuten turnus. Og det er umulig så lenge vi ikke har barnepass enda.
Det blir vel litt helger til og begynne med. Men det er et år til , så jeg kan senke skuldrene litt til.

Nå har jeg skrevet dette innlegget mens jeg har lagt minsten som er litt urolig pga to riskorn /tenner som snart stikker frem. Nå sover han , så da skal jeg snike meg ut . Må bare få plugget han av puppen..:)
Jeg er forresten på vei til og bli profesjonell ammehjelper. Så kontakt meg om du har problemer. Jeg titulerer meg selv som en dame med bred ammeerfaring etter fem år SAMMENHENGENDE amming. Altså uten stopp. Blir nok noen år til fra nå også :)

Er det noe dere trofaste som titter innom vil jeg skal skrive om , gi meg beskjed.

Og hvem er dere forresten?:)

Hjemmelaget parfyme

I går lagde min oppfinnsomme sønn parfyme.
Han plukket litt forskjellige rosetyper . Blandet med olje , sprit (ble håndsprit siden vi ikke har alkohol), vann og masse skaperglede.
Resultatet ble ordentlig god parfyme , i en vakker flaske .

Den står i all sin prakt stuebordet vårt nå.

Hjemmelaget parfyme

I går lagde min oppfinnsomme sønn parfyme.
Han plukket litt forskjellige rosetyper . Blandet med olje , sprit (ble håndsprit siden vi ikke har alkohol), vann og masse skaperglede.
Resultatet ble ordentlig god parfyme , i en vakker flaske .

Den står i all sin prakt stuebordet vårt nå.

Trebarnsmor

Nå har jeg jo blitt trebarnsmor. Det har ikke helt gått opp for meg enda . Men jeg merker godt at det er en til .
Jeg har to armer, ikke tre. Det er alltid en som må vente.
Det er alltid en som er våken. Det er alltid en som vil ha oppmerksomhet . Men , det er alltid en som vil kose. Det er trippelt så mye glede . Det er alltid noen som beundrer deg. Du er aldri ensom . Du har tre og snuse og susse på . Det blir et hjem fylt med latter og kjærlighet.

Blogg på mobilen !

Nå har jeg lastet ned bloggapp til mobilen. Kanskje det blir noe blogging fremover?

Jacob er nå 5 mnd . Han vokser i rekordfart, nesten ti kg .
Johannes og Maren er i super form om dagen , gledes stort over sommer og sol.

Hadde vært gøy og få ut noen interiørbilder her også. Følg med så kommer det nok .

På . Takk for at dere har tittet innom Selvik jeg ikke har blogget.

Forum snakk...

Man utsetter seg selv  og de rundt seg for mye når man har en blogg. Man kan bli oppfattet som både det ene og det andre.

Jeg har aldri prøvd ig fremstå på en viss måte gjennom bloggen,jeg har kun vært meg selv. Stort sett. Noen ting er jeg glad jeg skrev, andre ikke.

Her om dagen var jeg så dum at jeg søkte på mitt eget bloggnavn på google. Og så da at jeg hadde blitt diskutert i et forum i 2010.

Der ble det faktisk diskutert hvorvidt jeg var vakker eller ei. Herregud, er det mulig...

Jeg hadde også for mye bilder av barna her inne. (Ja, for bloggen handler ikke om hverdagen min, som består av barn?).

Og det verste av alt var at det ble skrevet at jeg ville at barnet mitt skulle bli topp modell, men at barnet mitt faktisk ikke var så veldig pen. Og at jeg synes mine unger var veldig pene?

VEL, dette stemmer ikke. Selvsagt synes jeg de er vakre, hvem mamma gjør vel ikke det?? Men at de er over snittet vakre, nei, det har jeg aldri påstått....

 

Så her kommer et bilde, av meg, uten sminke. Og NEI, jeg vet jeg ikke er særlig vakker. Men det er vel ikke alt som betyr noe her i verden eller?



Hei bloggen!

Tiden flyr, og Jacob er tre måneder allerede!

Hverdagen har for fullt startet. Og det er litt og henge fingrene i.

Jeg har vært litt overrasket over hvor mye jobb det er med tre kontra to barn. Man har jo to armer, men ikke tre. Dvs at det alltid er en som må vente. Det tærer på samvittigheten min, samtidig som jeg vet at det er godt for barn og måtte vente på tur. Dette er forberedelsen til de skal leve i et samfunn.

Følg meg gjerne på instagram- der kommer det litt bilder i ny og ne.



Lllemann har kommet til verden!!

Klokken 15.00 den 16.01, kom vår flotte prins til verden!

3030gram og 50cm.

Litt for tidlig, men alikevel såå perfekt!!



Fødselshistorie kommer!

Det var en fin fødsel. Frem til hodet var ute og jeg fikk et eklampsi anfall slik som sist.Forteller mer om det senere!

Fremdeles ikke noe barn..

Nei, nå er jeg lei av og lete etter tegn altså. Den siste tiden er laaang. Men slik er det vel for alle. Tror faktisk at Kim er enda mer utolmodig enn meg. Jeg må nesten få skryte litt av han, han har alltid vært min høyre hånd. Og ikke minst en fantastisk far til barna våre. Under graviditetene har jeg blitt behandlet som en dronning, noe som ikke er en selvfølge.

I dag var Maren bedt i to bursdager på rad. I tillegg skulle vi kjøpe gave før bursdagene. Men jeg er vedlig veldig høygravid og sliten nå. Så Kim har ordnet alt sammen, og blitt med henne i bursdagene. Det er egentlig kjempe sårt for meg, for jeg skulle så inderlig gjerne gjort disse tingene selv. Jeg vil gjerne ikke gå glipp av et sekund. Men det er ikke alltid det lar seg gjøre altså. Har blitt noen tårer i det siste, over alt jeg sier nei til, og ikke orker. Skal ærlig innrømme at jeg er litt redd for og bruke absolutt all energi på babyen når han kommer også, og måtte sette de to andre til siden. Jeg har jo hatt et spedbarn og en ettåring før, og det gikk forsåvidt utmerket. Jeg klarte helt fint og dele meg på to. Og mest sannsynlig gjør jeg det denne gangen også. Man har alltid nok kjærlighet. Men har man nok energi?

Det er ikke ubegrunnet frykt, for tre barn er ganske mange hører jeg. (Jeg er oppvokst i storfamilie, så jeg synes tre er lite).

Jeg tenker litt på praktiske gjøremål. Som netter, levering i barnehage o.l. Nå under svangerskapet har min flotte svigermor hjulpet meg med levering i barnehage når ryggen har vært som værst (Jeg har scoliose og bekkenløsning). Og det er mulig hun kan hjelpe meg litt den første tiden også. Kim jobber jo i Oslo. Og reiser utrolig tidlig. Dessuten liker jeg ikke og levere de tidligere enn åtte/halv ni. Helst kl ni. Og så mye senere kan han jo ikke reise på  jobb. Barnehagen ligger forresten hundre meter unna huset vårt.  Men den veien føles som en mil med verkende ledd,bekken og rygg..

Vel, man kan jo ikke planlegge alt til minste detalj, selvom man er perfeksjonist som meg.

Kan dere sende alt fødestøv som overhodet mulig i kveld?

 

Ikke lenge igjen til fire blir til fem nå!!







Gravidmagebilde!

Tok et nytt bilde i går. fikk ikke med hele magen ser jeg.

Slik ser man ut 37 uker på vei med barn nummer tre!!:-))



Oppdatering...

Det har vært veldig lite aktivitet fra min side her inne i det siste.

Så nå bestemte jeg meg for og gi dere en liten oppdatering, og det er mulig det blir lenge til neste gang igjen.

Nå er jeg 37uker på vei. Tenk at jeg har gått enda et svangerskap! Jeg hadde en følelse av at jeg ville føde for tidlig denne gangen, ikke vet jeg hvorfor både jeg og mamma har vært så skråsikre på det, men følelsen har i alle fall vært der. Nå er jeg som sagt i uke 37, så barnet blir ikke regnet som prematur om jeg skulle født nå.

Dette svangerskapet har blitt regnet som et risikosvangerskap, på grunn av at jeg tidligere har hatt preklampsi (svangerskapsforgiftning).  Første svangerskap fikk jeg det i uke 37, og de tok vannet mitt i uke 39. I det andre svangerskapet fikk jeg det i uke 36, og da tok de vannet mitt i uke 37. Begge barna har vært store, og friske.

Jeg er helt sjokkert over at blodtrykket har holdt seg så lavt. Det er noe jeg aldri hadde regnet med. Planen var og starte på blodtrykksenkende om trykket ble høyt tidlig. Jeg har unngått både det, og mye annet.

Det er nesten for godt til og være sant. Og jeg går nesten og venter på at noe negativt skal skje!

Johannes og Maren gleder seg stort til og få en lillebror. Og jeg gleder meg så utrolig mye til og vise han frem til de. Jeg har tidligere dratt fra sykehuset etter en natt. Men denne gangen tror jeg kanskje jeg skal bli i to netter, slik at jeg får hvilet meg etter fødsel, fått i gang ammingen og blitt fortrolig med det og ha en liten en igjen. Hjemme er det jo full rulle.. Jeg hater egentlig og ligge på sykehus. Men for både barnet og min sin del, tror jeg ikke det er så dumt og ikke stresse med og komme seg hjem. Barna har jo en pappa, en god sådan, så de klarer seg uten meg.

Jeg håper og tror at jeg føder snart. Av meg selv denne gangen. Jeg har ikke hatt kynnere jeg har lagt merke til de andre sv.skapene. Og denne gangen har de ikke kommet før nå. De to siste dagene har jeg hatt maserier. Som er ganske vonde til tider. Spesiellt om natten. Plutselig er de regelmessige, for og så avta og bli borte en stund. Litt av slimproppen har gått, og det har vært litt blod i det. Det murrer ofte, (dog mindre smertefullt enn de menssmertene jeg er vandt med). Og jeg føler ganske nedpress. Spesiellt i dag.

Vel, ikke det beste bildet av meg...



God adventstid!

Nå er adventstiden endelig her. En tid vi interiørgale har ventet på. I år er det ikke like gøy synes jeg, med en stor mage, hovne bein og ryggvondt- er det ikke like koselig og ta julevask og henge opp julestjerner. Men all kosen sammen med familien er noe jeg setter stoor pris på. Pakkekalender, gløgg, nissegrøt og juleverksted er alltid like verdifullt.

Ønsker dere alle en flott måned!



På tide og si hei!

På tide med nytt blogginnlegg kanskje?

Nå i et par uker har det vært hardt og være gravid. Hormonene bruser, og jeg griner for alt.. Ser for meg at det er grusomt og være gift med meg om dagen, skikkelig sur og grinete, vanskelig og ha med og gjøre og sær...

Etter og ha tenkt etter litt, har ikke svangerskapet i seg selv vært så slitsomt. Det er maange gravide som har det værre gravidmessig enn meg altså. Jeg skal prøve og nyte den siste tiden, for man vet jo aldri om det vil skje igjen.

Et lite flatterende bilde av meg....Hvor jeg som vanlig inntar noe i munnen, denne gangen svenske berlinerboller...

Bortsett fra og være tykk og god, sur og grinete- har jeg det ganske så bra!

Endelig er måneden jeg venter på hele året her. Jeg ELSKER jul. Og spesiellt etter jeg fikk barn da selvsagt. Her blir det pakkekalender, gløgg, nissegrøt, og nisselue 24 dager til ende. Når julaften er her, så er jeg nok så lei at jeg holder på og spy.

I år blir det rød-jul her i huset. Litt må man jo ofre for at barna skal få gode minner. Jeg hater jo egentlig rødt. Men ungene elsker rødt. Og det blir selvfølgelig mer julestemning her, med røde nisser, lys og julestjerner. For ellers har vi jo et ganske så "blasst" hjem.

Jeg har en sønn, som setter stor pris på mine interiørforandringer. Det første han sa når han så jeg hadde pyntet litt var "Oi, såå vakkert". Dessuten kjøpte han seg servietter med julemotiv når vi var på Europris her om dagen. Han er skikkelig snål!

Når man går hjemme, slik som jeg gjør nå, gleder man seg veldig til litt forandring i tilværelsen. Derfor er de røde lysene allerede satt frem.

 

-Melissa



 

Umulige unger...:-)

Denne helga har vært hard...

Barna har kranglet, diskutert, vært ulydige, frekke, ufine,høylytte, kravstore og tullete.

Jeg er en mor, med stor M. Omsorgsgen har jeg også, det er rett og slett en jobb jeg er skapt for.

Men, når barna har disse umulige periodene sine, og mammaen har bekkenløsning og alskens andre plager, gir jeg litt opp.. Det verste er at jeg får dårlig samvittighet av og bare irrettesette de. Kommentere hva de gjør, be de gi seg, stoppe, oppføre seg og være greie. Jeg føler jeg bare hakker i vei. Og alt går selvfølgelig inn av det ene øret og ut av det andre... ( Og innimellom må jeg le litt)

Jeg har egentlig skikkelig kustus på de, jeg teller 1-2... Og kommer aldri til 3. Det skjer ingenting på 3. Jeg har på en måte ikke noe videre plan. Men, det vet jo ikke de. Har heller aldri truet med at det skjer noe på 3. Ellers snakker jeg de til det meste. Bruker mye tid på og sitte på huk, og forklare. Det fungerer stadig vekk. Kommunikasjon er viktig.

Problemet nå er egentlig det at de har startet med og dra det enda litt lenger, så jeg må finne opp en plan, på hva jeg skal gjøre når de ikke hører.

Vet jo denne timeout greia er veldig populær, jeg vil kalle det god gammeldags skammekrok egentlig. Jeg vet ikke om den metoden er noe for oss.

Ellers er det og fjerne privilegier. Og det vet jeg jammen ikke om jeg er sterk nok til og følge opp.

"Gå på rommet ditt", er det mange som bruker. Det er ikke aktuellt for meg, da jeg synes sovestedet skal forbindes med noe positivt, og ikke negativt. Enn så lenge. Kanskje når de blir litt større.

Er det noen flere metoder da? Som dere har effekt av?

Jeg pleier og spille på sammvittigheten deres, og få de til og forstå at det de gjør ikke er riktig. Isteden for og bare gape "GÅ PÅ ROMMET". Har ikke troen på at det fungerer i det lange løp. Ellers kan jeg fjerne de fra en situasjon, ved og bære de avgårde på armen, og si at jeg sitter sammen med de til de har gitt seg med det de gjør.(for eksempel hyling) Er det klin med mat o.l, gir jeg noen beskjeder, før jeg sier at jeg tar det bort. Noen ganger ender jeg med og ta det bort, andre ganger gir de seg, og andre ganger gir jeg meg...

Siden vi er kristene, sier jeg også at Jesus og Gud, ser hva de gjør, og at de får svart prikk i boka. (Haha, merkelig nok fungerer det). Også får de selvsagt stjerne i boka når de gjør gode ting.

Ellers bruker jeg mest tid på og rose masse, og fremme de gode sidene deres, isteden for og poengtere de dårlige. Jeg kaller de ALDRI for slemme. Ingen barn skal bli kalt det. (det er min mening). Man er ikke slem selvom man er litt umulig. Man er heller ikke slem dersom man blir litt sint på andre i blandt. Men- man oppfører seg helt klart ikke pent. Og dårlig oppførsel aksepteres ikke.

Jeg er av den oppfatning at: " Med en negativ kommentar, kreves det ti gode"- Jeg vil jo at barna skal få et godt selvbilde. Men, jeg gir ikke ubetinget ros heller. Men man skal være raus med gode ord!

Har fått endel kommentarer opp gjennom tiden på denne bloggen at jeg er en "sånn" mamma... En mamma som lar barna styre alt. Og at de sikkert er monster begge to... Og styrer hele verden med jernhånd.

Det er de IKKE. Faktisk tvert i mot. Jeg får ofte høre hvor veloppdratte, og flinke de er. Ikke minst empatiske, og gode mot andre. Så klapp på skulderen til meg selv og Kim. Det at vi har flotte barn, og gjort en sabla god jobb, kan ingen ta fra oss.

Men, de har klart sine perioder de også. Spesiellt nå som de er trøtte, slitne og forskjølet. Klart de skal få ha dårlige dager de også. Bare vi ikke går inn i et negativt spor, og den dårlige oppførselen blir en vane.

Jeg tenker også som så at de selvfølgelig reagerer når det skjer slike ting som det har gjort her den siste uka, Silje hunden vår har flyttet. Og ikke bare det, men jeg har vært på mange legebesøk, og på sykehuset, og det blir mye fokus på meg og babyen.

Jeg kjenner jeg blir litt irritert når folk kommenterer til barna at de må være snille med mamma, for hun har jo baby i magen. For det første er det ikke deres hodepine om jeg har bekkenløsning, kvalme, sure oppstøt er trøtt eller sliten. Barn er barn. Og for det andre, så skal ikke de være små slaver og stå på pinner for meg. Og for det tredje, da må de jo tenke: "Men, er jeg ikke snill til vanlig?".

Men det er mulig jeg kanskje oppfører meg litt anderledes. Ligger mer på sofaen, ikke leker så mye med de som tidligere, ikke kan være hesten og de sitte på ryggen og ikke alltid blir med ut når pappa og de skal ut og leke. Det er en stor sannsynlighet for at det er litt rart for de, og at de kan teste meg litt, for og virkelig forsikre seg om at jeg er den samme mammaen, med de samme reglene..

Jeg vil gjerne ha litt innspill, fra dere andre, foreldre eller ikke. Hva fungerer når det kommer til oppdragelse for dere?





Farsdag.

Tenk og være så priviligert at man har en far. En far som alltid stiller opp, en far som alltid oser av kjærlighet og omsorg, en far som alltid setter sine egene behov til side, og en far som elsker barna sine ubetinget.

 

Det er ikke alle som har en slik far. Det er desverre mange som går et helt liv uten en far, eller med en far som ikke oppfører seg som en far.

Jeg personlig fikk en "ny" far når jeg var tre år, da min mor møtte sin utkårede. Nå 21år senere, er forholdet til meg og pappa fremdeles like sterkt. (Noe mer vil jeg ikke gå inn på akkuratt det).

Jeg er så takknemlig for at Kim og jeg har holdt sammen, og at barna har den flotte pappaen de har. At familien vår er så fullkommen.

Pappaer blir ofte tatt for gitt. De er menn, så de snakker ikke så mye som oss kvinner. Vi kvinner krever og bli behandlet godt. Og det burde mennene gjøre også.

 

Nå har ikke alle en mann som meg, eller en slik pappa jeg har hatt. Med de jeg har vært priviligert og få, fortjener all verdens applaus!!

Tusen takk, for den jobben dere gjør for familien, for at dere er familiens overhode, for at dere tar så godt vare på både meg og barna. Dere er elsket!







Verdifulle barn.

Jeg lurer på hva jeg bedrev tiden med før jeg fikk barn. Mulig det var betydningsløse hobbyer og liksomviktige gjøremål. Jeg ser ofte mennesker snakke om at de ikke har tid til barn, de har så mye annet livsviktig og gjøre til en hver tid og når de får barn kommer de ikke til og få gjort noenting. Ikke opplevd noe heller tror de. Og enkelte sier "Skjønner ikke hvordan du holder ut", "det er jo bare jobb", "vil du seriøst ha fler barn nå?", "du har mistet ungdomstiden".

Alt dreier seg om prioriteringer og selvsagt hvordan man ønsker og leve livet. Det er kanskje ikke like praktisk og oppleve verden med ryggsekk, og et barn på hoften.Men, det går faktisk det også.

Man prioriterer det man aller helst har lyst til og fylle dagene med. Og når man får barn, vil man jo ikke noe annet enn og tilbringe tid med barnet. (som oftest).

Jeg trodde aldri jeg skulle rekke og være mor for et barn, og i allefall ikke to. Men det er rart hvor mye rart man brukte tiden sin på før, som plutselig ikke lenger har noen verdi i det hele tatt.

Betydningsløst for meg er kanskje ikke det for deg.

Barna har ikke gitt meg noe annet enn et bedre liv. Selvfølgelig med x-antall fler bekymringer og sorte ringer rundt øynene. Men alt i alt, så har det vært fantastisk berikende. Og gjort livet så mye mer betydningsfullt.

Om de er borte noen timer, så har jeg ingenting og gjøre. Jeg kan gå frem og tilbake i stua ti ganger, uten og helt riktig vite hva jeg skal ta meg til.

Det er da jeg lurer på hva jeg egentlig holdt på med før. Hva jeg brukte alle timene på. Bortsett fra jobb da. Jeg husker jeg kunne nappe øyenbryn i fire (!) timer...

Jeg føler at jeg har nok tid somregel, både til meg selv, til kjærestekos, til husarbeid, til datasitting og til andre ting jeg vil.

Dessuten føler jeg at jeg får oppleve nye og spennende ting, og jeg lærer noe hver eneste dag. Jeg har flere gode opplevelser nå enn før.

Jeg får prøvd meg på mange ulike områder, både som sykepleier, psykolog, førskolelærer, danselærer, sangpedagog, vaskedame, økonom, kokk, organisator , kunstner, lærer og så videre. Jeg stortrives i jobben som mor og husmor.

Hver dag opplever jeg: kjærlighet (klemmer,kyss, kos, amming), bli verdsatt, latter, begeistring, lek, hyggelige stunder, oppmuntrende ord og glede.

Selvom jeg har to barn allerede, og venter nummer tre, har jeg masse av tid og kjærlighet til barna. Det er omprioriteringer, og kan være litt uvant når man får førstemann, men så lurer man virkelig på hva livet bestod av før.

Jeg kan ikke forestille meg et liv alene, uten barn og mann. Det hadde vært så ubeskrivelig trist, ensomt, og tomt.

Det er også rart hvor mye man faktisk får gjort selvom man får barn, det er bare en glede, som gjør opplevelsene enda mer betydningsfulle enn tidligere.

Bare det og gå en tur og titte på gresset, får en ny betydning. Man ser ting på en helt annen måte. Og små ting kan gi mye glede, og latter, når man opplever det sammen med et barn.

Selvom det er enkelte ting jeg kunne vært foruten, må jeg si at jeg er veldig veldig fornøyd med måten jeg har valgt og leve mitt liv på!







Silje, mopsefrøken.

I dag er det en tøff dag. Kanskje spesiellt for meg.

Vårt familiemedlem gjennom tre år, flytter til sin nye familie i kveld. Silje, mopsejenta vår, har satt spor. Samtidig føler vi oss overveldet av arbeidsmengden. Dessuten har vi en hurtigvoksende familie, og det er menneskene som er viktigst. Så lenge vi føler det er mer jobb enn kos, og mammaen i huset jobber seg ihjel for og stimulere og gi oppmerksomhet til alle, er det til det beste.

Takk for alle flotte opplevelser, og tiden vi har hatt sammen frøken. Vi vet du vil få det flott hos dine nye eiere, og glemme oss relativt raskt. Vi vil aldri glemme deg.




Dårlig samvittighet...

Flere som meg? Som får hetta når barna blir levert tidlig i barnehagen?

Først og fremst- jeg vet at noen av dere er NØDT til og stå og trippe utenfor døra til barnehagen, til og med før de åpner. Dette er mest sannsynlig fordi dere skal rekke jobb. Men dere som IKKE har hastverk om morgenen, dere står mest sannsynlig ikke utenfor før kl.syv om morgenen?

I det siste, siden jeg er gravid og sliten med stor S. Har Kim levert i barnehagen noen få ganger, slik at jeg skal kunne sove, og ta det med ro om morgenen. Uten noe som helst stress, eller påkjenning for verken rygg eller sinn. Det er godt det, men det er med bismak. Hele dagen er samvittigheten min på bånn.

Jeg er ikke typen som setter egene behov forand barnas. Det skriker i hver celle i kroppen. Det er bare feil for meg. Og når de må stresse avgårde så tidlig, føler jeg at jeg er en egoistisk mor. Ikke bare blir det en "lang" dag, men de blir slitne, får ikke mammakosen sin, og må stresse unødig. Og det er vel unødvendig, så lenge mammaen fremdeles har to velfungerende armer og  bein??

Vi mammaer er vel utstyrt med dårlig samvittighet for det meste. Og noen av oss verre enn andre. Jeg har alltid vært den typen.

Hos oss er det slik at barna styrer det meste. (IKKE alt, for dere som måtte lese ting ordrett). De bestemmer jo stort sett hvordan hverdagen skal være, og noen ganger til og med når mammaen skal spise. Og jeg elsker det. Helt ok for meg, at livet tilpasses etter barna. De få gangene, jeg kjefter litt, for at de vekker meg tredvetusenganger om nettene, får jeg ultra dårlig samvittighet, og prøver gjerne og bøte på min egen samvittighet, med og gjøre ekstra koselige ting med de etterpå. Men, kjære vene, jeg synes egentlig ikke den dårlige samvittigheten jeg får i hytt og pine er fortjent altså. Når man ikke kan spise en sjokolade, uten og sikre barna en, fordi man får dårlig samvittighet, da er det vel noe rart?

Jeg er født samvittighetsløs. Det er min mors ord. Hun har jobbet hardt for at jeg skal få samvittighet. Og mamma- det har du klart, til de grader!!

Her er mine små herligheter på morgenen i dag. Samvittigheten min spiste meg opp, så jeg gikk ned og fikk en times tid med de, før jeg truet meg selv til og la de gå ut døra sammen med pappaen...



 

Nummer tre i barneflokken!

Herregud, jeg venter mitt tredje barn, i en alder av 24.

Jeg tror det først begynner og gå opp fir meg NÅ. Jeg er snart 27 (!) uker på vei, jeg synes tiden flyr så altfor fort.

De tankene jeg også har begynnt og tenke er selvsagt om dette er mitt siste svangerskap. Vi ønsker oss flere barn, men har først nå innsett hvor tidkrevende det er, for de skal følges opp. 

Om du spør ungdomsvennene mine, hadde de nok aldri trodd jeg ville slå meg ned så tidlig. Jeg var litt anderledes før.  Full av energi, og full av store store planer for voksentilværelsen. Jeg skulle bli lege eller jordmor, jobbe i afrika, absolutt ikke gifte meg tildlig, og heller ikke få barn før sent. Det er rart hvordan drømmene kan bli noen helt andre!

 Jeg møtte Kim, 16 år gammel. Og det var på en måte noe annet enn de andre gangene jeg møtte en ny gutt. Jeg viste raskt at dette var mannen jeg ville ha (som jeg hadde tenkt mange ganger før), og vi forlovet oss etter bare et halvt år. Det er nok bare foreldrene våre som har hatt troen på oss hele veien. Når jeg 19 år gammel fortalte at jeg skulle gifte meg, fikk jeg nok mange til og lure på om vi var helt vel bevart. Giftemålet måtte fremskyndes, fordi jeg ble gravid på første forsøk og ikke ville gifte meg når jeg var høygravid. Seks mnd etterpå, stod vi i kirken og ga vårt "JA".

Noen mnd etterpå, kom en perfekt liten gutt til verden.

Vi viste raskt at vi ville ha flere barn, og i et anfall av "sinnsforvirrelse" bestemte vi oss for at vi ville prøve og lage en til. Jeg fullammet, og hadde ikke fått regelmessig menstruasjon,så vi regnet med at dette ville ta litt tid. Men vips, med en liten pjokk på tre måneder, var jeg gravid igjen. Jeg tror aldri vi har vært mer lykkelige enn når Maren vår kom til verden. Samtidig viste vi at vi ikke kunne fortsette og lage barn i samme fart, da ville vi jo ende opp med ti stk relativt fort.

For et års tid siden gikk det vel opp for oss at vi burde vente en stund med fler. Spesiellt til helsen min var mer stabil, og et svangerskap var mer realistisk.

Men, her sitter vi, med kul på magen, fulle av forventning, og lykkelige over at vi mest sannsynlig for enda et tilskudd i familien vår.

Samtidig er frykten stor. Både for at fødsel ikke skal gå bra, og for at noe skal være galt med den lille. Man blir utrolig ydmyk når man har barn fra før. Og frykten blir på en måte bare større og større for hvert barn. Det er ingen selvfølge og få friske barn. Eller og få barn i det hele tatt. Det er et mirakel!!

Vi ser på livet vårt som veldig GODT. Fylt med kjærlighet, stabilitet, ro, glede, barnelatter og  lykke. Vi ville ikke hatt det på noen annet måte.

Bildet er fra 17.mai for to år siden.



Jeg vil også spørre dere lesere, er det noen som har tre barn? Hvordan er det?

Define moroccan argan oil, shampo og balsam.

DEFINE MOROCCAN ARGAN OIL SHAMPO

Gir mykt og glansfullt hår.
Define Moroccan Oli Shampoo inneholder 100 % ren arganolje . Den tilfører rikelig med fuktighet og pleie så fuktighetsbalansen gjenopprettes.
Arganoljen er kjent for sine fuktighetsgivende og pleiende egenskaper.
For best resultat bruk Define Moroccan Argan Oil Balsam etter at du har vasket håret.

DEFINE MOROCCAN ARGAN OIL BALSAM

Gir mykt og glansfullt hår.
Define Moroccan Oil Balsam inneholder 100 % ren arganolje. Den tilfører rikelig med fuktighet og pleie så fuktighetsbalansen gjenopprettes.
Arganoljen er kjent for sine fuktighetsgivende og pleiende egenskaper.
Balsamen inneholder leave-on UV-filter som beskytter mot skadelige UV ? stråler.



Hva synes JEG?

Jeg falt først for flaska. Jeg likte brun/gull tonene. Og det at det er argan olje, er jo supert. Jeg som har naturlig veldig brusete og krøllete hår, har funnet et vidundermiddel for håret, og det er hårolje. Forstår ikke hvordan jeg klarte meg uten før...?? Det er i alle fall alfa og omega for håret mitt, selvom jeg har kort hår.

Jeg kjøpte den på Vita, og der kostet den 60kr pr flaske. Men har sett at den er så rimelig som 49kr, andre steder.

Lukten og fargen på produktet var også fantastisk. Litt sånn lys sjokolade farge. Og ikke veldig typisk define-lukt.

Det funket ypperlig på håret mitt. Jeg kjente at til og med shampoen gjorde det litt glattere enn hva mine andre shampoer gjør. Håret mitt så veldig friskt ut etter jeg tok i min vanlige hårolje etterpå, og det rare er at håret mitt har krøllet seg i litt mer spenstige krøller i dag.

Supert produkt, i forhold til pris osv. Anbefales!

 

Scoliose

Dette er nok ikke så interessant for de fleste av dere, men jeg håper muligens noen av dere kan lese dette, og det kan hjelpe dere på veien mot en diagnose.

Jeg var rundt 12 år når jeg oppdaget det første gang, ryggen verket når jeg gikk til og fra skolen. Og gymtimene var et sant helvete. Mormor sponset meg med en ny og god sekk, dog ikke så kul som jeg ønsket, men jeg viste at det kunne hjelpe litt og avlaste ryggen, med remmer både her og der. Derretter bar det til min første fysioterapitime, jeg var litt skjev i beina, noen cm, så det var ikke rart ryggen var vond. Innleggssåler, og fysioterapitimer kunne hjelpe. Men jeg ble bare verre og verre.

Alle så jo at jeg var skjev i ryggen, men vi trodde hele tiden det skyldtes beinlengdeforskjell. Jeg gikk i den tro, i mange mange år. Til jeg var hos en fantastisk nyutdannet kiropraktor. Hun sa klart at jeg hadde "scoliose".

Prøvde og ta det opp med legen min, som sa at det ikke stemte, i og med at når jeg bøyde ryggen fremover(krummet), så hadde jeg ikke den klassiske høydeforskjellen på sidene.

Etter en time, med en fantastisk (nok en gang relativt nyutdannet) fysioterapaut. Fikk jeg fastslått nok en gang scoliose, begge beina var 88cm. Hø. konveks scoliose i lumbalcolumna, økt svai, betydlig redusert nakkefleksjon og nedsatt kraftutvikling i magemuskulatur.

Ja, da er det ikke rart man har slitt med ryggen i 12 år?

Det er langt mer vanlig med scoliose enn man skulle tro. Det er en hverdag med mye smerter. Og graviditetene blir selvfølgelig enda hardere, og ryggen mer smertefull.

Lånt av: http://scoliose.wordpress.com/hva-er-scoliose/

Skoliose er en feilstilling som gjør at ryggraden går i kurver. De fleste har høyrekonveks kurve, men mange har to kurver, slik at ryggraden bakfra ser ut som en S. Skoliose finnes over hele verden i alle folkeslag. 8-10 % av befolkningen har diagnosen i mindre grad, det vil si at kurven er over 5 grader. Små skolioser finnes hos begge kjønn, mens kurver over 20 grader finnes mest hos jenter (9 av 10) . Skoliose gradene opererer opp til 90-120 grader. Diagnosen deles inn etter når den ble oppdaget: Infantil strukturell diagnose (0-3 år), juvenil idiopatisk skoliose (4-9 år), og adolescent idiopatisk skoliose (10 år og eldre).

Ekspertene er ennå ikke sikre på hvorfor noen får skoliose. men blant annet i Sverige forskes det en del, og de mener nå at noen av de strukturelle skoliosene har nevrologiske årsaker. De andre skyldes antagelig at kroppen vokser ujevnt på høyre og venstre side, og at noe holder igjen slik at skjevheten oppstår. Noen ganger kan skoliose arves ? enten fra mor til datter/sønn, eller fra far til datter. Noen fikk også skoliose etter å ha hatt polio. I Norge er miljøet lite og forskningen preges av dette. Tidligere ble mange skolioser oppdaget i forbindelse med skoleundersøkelse på de første trinnene i skolen. I dag blir ikke slik undersøkelse foretatt og mange unge kommer derfor sent til behandling

Hvilke plager er mest vanlige?
De vanligste plagene er selvsagt smerter og trøtthet som ved andre ryggplager, men skolioserammede har også andre plager som kan knyttes spesifikt til diagnosen. Mange sliter med hodepine eller migrene, astma/dårlig pustekapasitet, brokk på spiserøret som fører til problemer med magesyre, svake nakkemuskler på grunn av de gamle korsettene, isjas-smerter, depresjoner og hjerteproblemer. Flere av disse plagene er resultat av at indre kroppsdeler har dårligere plass på grunn av kurvene i ryggsøylen.

Hvordan behandles skoliose?
Når kurvene er under 40 grader behandles pasienten med korsett, og ved større kurver blir mange operert/avstivet. Alder har også noe å si for hvilken behandling som velges ? det er selvfølgelig forskjell på om skoliosen blir oppdaget når pasienten er et lite barn, ungdom eller fullt utvokst. I bl.a Tyskland finnes det alternativ behandling i form at fysioterapi og trening. Dette tilbudet har vi ikke i Norge. Fysioterapiutdannelsen i Norge inneholder ikke lengre noen spesifikk lære om vår diagnose! Noe vi finner meget uheldig!






Blokklys med pynt..

De kjedelige lysene fra Nille, blir såå mye finere med litt pynt. Bare se her...









Hva er de beste blokklysene med lengst brennetid synes dere? Har jo Lene Bjerre som favoritt egentlig, men de er penest før man tenner de.. Også blir de bare styggere og styggere.

26 uker, magebilde.

Termin: 2.2.2013
På vei: 26 uker.



Kjønn: Gutt!
Utålmodig: Overhodet ikke, synes svangerskapet går alt for fort.  Men gleder meg selvsagt til og hilse på lille kællen!
Aktivitet innenifra: Utrolig mye aktivitet. Både spark, flytting, snurring, slåing o.l..
Bestemt navn: Fornavnet blir mest sannsynlig Jaco, mellomnavnet vet vi ikke enda.
Vektøkning: 1 kg. Litt forskjell fra de andre graviditetene, hvor jeg gikk opp 36 og 26kg. Men, det er lenge igjen.
Vann i kroppen: Litt i anklene, innimellom. Ellers ikke noe særlig.
Barnerom: Skal selvfølgelig sove sammen med mamma og pappa. Enten i egen seng, eller sammen med oss. Litt ettersom hvordan nettene blir. Barnerom tar jeg når den tid kommer:)
Utstyr: Feiret positiv test, med en guttebukse, og en jentecardigan, som har blitt dukkene sitt. Det er ALT jeg har kjøpt. Det har fremdeles ikke gått opp for meg at vi er gravide, og at den lille snart kommer. Vi har masse tøy etter Johannes, som selvsagt blir brukt, ellers har vi stellebord, vogn, vippestol, tepper, vugge, seng, dyne og pute, sengehimmel, sprinkelbeskytter, balje, og... hmmm.. Bilbarnesete skal vi kjøpe brukt av søskenbarrnet til mannen min.  Kommoden er endelig klar, så vi kan vaske,brette og legge tøy på plass.
Mangler av utstyr: Klær, alt av stelleutstyr, ammepute, brystpumpe, gulpekluter. Og sikkert mye mer. Den perfekte hentedressen, og mange, mange strømpebukser.
Strekkmerker: Ingen nye, bare de gamle "gode" jeg har hatt hele tiden .

Om fødselen : Har nylig gått opp for meg at jeg skal gjennom det hel.... igjen. Jeg får faktisk litt vondt i magen av og tenke på det. Men jeg er klar, og har en plan om og føde uten epidural slik som de andre gangene, og bare bruke akupunktur. Regner med at jeg blir satt i gang pga svangerskapsforgiftning denne gangen også. Det er leit på et vis, men samtidig liker jeg kontroll.
Plager: Vondt i bekkenet, halsbrann, tissetrengt, nettopp avsluttet selexid for uvi, plutselig mye kvalm(kan komme av uvi), lavt blodtrykk.
 Oppegående:   Vel, jeg er oppe og går. Ikke mer enn nødvendig vel og merke...
Sulten: Plutselig kommet en enorm sukkerhunger de siste dagene. Men jeg vet jeg må holde meg unna. Blitt flinkere til å spise frokost!
Matkick: Ingenting egentlig. Gått litt i perioder, mye brødmat. Ikke lyst på fastfood. Elsker poteter og vanlig norsk mat.
Kynnere: Ja, spesiellt på morgenen rundt kl.05-07.00. Hatt mensaktige smerter om morgenen også.
Neste kontroll: 30.oktober. På sykehuset fredrikstad. Jeg går til ekstra kontroller der, i tillegg til vanlig fastlege. På grunn av tidligere preklampsi og at morskaken ikke løsnet sist fødsel og delte seg på to. Godt og ta ultralyd hver fjerde uke fra nå av. Jeg kan føle meg trygg på at alt går som det skal!

Lag det selv- speilkommode.

Sånn, da er jeg på en normal bærbar pc...

Jeg har alltid ønsket meg speilmøbler, selvom det er utrolig upraktisk i forhold til barnehender. Men, pytt pytt. Jeg har enda ikke skaffet meg noen, fordi det er DYRT! Men, det er faktisk en måte og lage det på selv.

Jeg så jo plutselig det nå, at Ikea sin Malm, som jeg skulle bruke som utgangspunkt, faktisk har kommet med en i speilfinish. Men den kostet 2500, og tipper man  kan få det enda billigere ved og gjøre det selv.

 

 

Først og fremst må man ha en kommode, enten Malm fra ikea, eller for eksempel aspelund om man bare vil ha deler av den med speil. Eller best av alt, en gammel flott kommode.

Siden det allerede fantes en med speil, legger jeg ut bilde av den.

Deretter  må man ha SPEILFOLIE. Veldig billig hos for eksempel sparkjøp, eller nytt og nyttig.

Og med noen spreke knotter, voila...





Smart, ikke sant?









Se på alle disse spreke speilmøblene.. Man kan i alle fall gjøre mye med speilfolie!





 

Bildeløst innlegg...

Jeg sitter her med i-pad, og har lastet ned haugevis av bilder, og planlagt det flotte innlegget til dere, også ser jeg det at jeg ikke får lastet opp bildene til innlegget.. Søren.
Skal virkelig få laget det innlegget altså, for jeg har det utrolig bra "gjør det selv" tipset.

Håpe jeg får lagt det ut i kveld da!

Har noen tips, til hvordan blogge med bilder på pædden, så gi meg beskjed!

I dag er barna i barnehagen, og jeg og hundene hat gått en tur til nabohuset, som er min mor. Her drikkes det kaffe, og gjøres oppgaver. Mamma studerer nemlig ernæringsfysiologi. Noen smartere og mer effektiv dame vet jeg ikke om. Hun er litt av et rivjern.

Ha en fin dag alle sammen:)

Høstmørket i huset.

Jeg synes desember er den mest trivelige måneden i året. Men, det er noe spesiellt når høstmørket kommer også. Jeg har alltid trodd jeg har vært et sommermenneske, men jaggu har jeg ikke blitt et vintermenneske. Jeg tror det har noe og gjøre med at det er da lysene blir tent, og familien er mer samlet inne.





Nå som all hortensiaen har tørket ut for lengst, satt jeg inn litt av lyngen.

Grønnplanter har vi i alle kroker og kriker. Og hjerterankene (heter de det?), de vokser seg så utrolig lange.

Man kan forresten ta en avstikker, og stikke den oppe i ny jord. Så har man en ny plante iløpet av kort tid.

Se på det koselige høstmørket!



Har dere noen tips til hvordan man gjør for å pynte huset til høst/vinter?

Og har dere noen tips til planter, som overlever mye?

To tette.

Fikk et spørsmål om hvordan det var med to tette i den alderen de er nå, så tenkte og lage et lite innlegg om det.

Johannes og Maren er svært forskjellige, slik som barn flest. De foreldrene som sier at de oppdrar barna "likt", har ikke virkelig tenkt gjennom saken, for stort sett alle barn får  individuell oppdragelse, ut i fra mennesketype.

Barna mine har selvfølgelig en plattform oppdragelse som jeg og mannen følger. Men de blir også individuellt behandlet. Selvom de er så nære i alder.

Og det er akkuratt det jeg tror er koden for og få det til å fungere med barn tett i alder/pseudotvillinger.

Jeg ser at jeg og pappaen i huset kunne vært flinkere på og dele de opp. Gjøre aleneaktiviteter med en av oss foreldrene, eller fått dra til besteforeldrene alene hver for seg en gang i blandt. MEN, det fungerer rett og slett ikke så godt for verken barna eller oss voksne. De foretrekker hverandres selskap, og det er tusen ganger mer utfordrende og ha de hver for seg enn sammen. Klart de blir krutt sammen, finner på hyss, og lager mer leven. Men de blir også veldig tilfredse og selvsikre.

Vi dvelte veldig ved det om vi skulle ha de på samme avdeling i barnehagen eller ikke. De gikk på liten avd sammen, og så flyttet Johannes over på stor avd når han ble tre år. Det var litt av en sorgprosess for de begge, men gikk raskt over. De tilpasset seg tilværelsen hver for seg. Og funnet ro i det. Men så kom jo spørsmålet opp ett år etter, om Maren skulle starte på samme avd som Johannes igjen, eller ikke.

Vi var egentlig ganske klare på det at det var godt for de og gå på hver sin avd, få sine egne venner, og stole på seg selv, og egene avgjørelser. Og at de ikke skulle støtte seg til hverandre. Barnehagepersonellet derimot, mente at de også ville fungere på samme avdeling. I og med at de var så selvstendige hver for seg. Samtidig som de hadde god trygghet i den andre, og leket veldig godt sammen. Derfor falt til slutt valget på at de fikk gå på avd Nøkkerosen begge to. Johannes likte ikke tanken i begynnelsen, det var jo han som gikk der. Derfor lyttet vi på han, og ville søke henne inn i motsatt avd. Det tok noen dager, før han ble ordentlig lei seg, og ba oss om at Maren skulle begynne sammen med han.

Og det har faktisk fungert utmerket. Jeg ser de har en søsken tilhørlighet, og et bånd, sterkere enn det de har med de andre. De har alltid et øye på hverandre, og følger med på at den andre ikke skal være ensom eller trist.

Sånn med tanke på hvordan det fungerer her hjemme, så kan jeg vel si at det ikke kunne vært bedre. Vi har aldri slitt med sjalusi her i huset. Noe jeg vet mange andre med barn tett gjør. I det siste har de blitt litt ops på "mine, dine" ting. Og det er jo vel og bra. Men de deler også. Det kan bli litt småkrangel i blandt. Men det er jo ganske så vanlig mellom søsken.

De har delt rom lenge, men fant ut at de ville ha hvert sitt rom. Prinsesserom, og gutterom. Det fungerer så som så, for de er ofte litt triste av at de må legge seg hver for seg, og ikke sammen. Samtidig vil de absolutt ikke at  jeg skal flytte de sammen igjen.

De leker veldig godt sammen her hjemme. Og er veldig knyttet til hverandre. De utvikler seg normalt, og følger utviklingskurven sin mer enn bra nok. Johannes var utrolig godt utviklet en stund, langt foran jevngamle, og det var på en måte bra. For det de er redde for når man får barna tett, og i rekkefølgen gutt-jente, er at jenta skal ta igjen gutten, siden de oftere er raskere i utvikling. Det har ikke vært noe problem for oss, Johannes har alltid fått være storebror. Det andre aspektet ved og ha to tette, er jo det at den største føler seg litt i skyggen av den minste. Men, der føler jeg også vi har fått en normal balanse. Johannes fikk pupp veldig lenge. Helt til han var over 3.5 år. Maren får faktisk enda. Nå er hun 3 år. Grunnen til at Johannes fortsatte, var at jeg ikke ville at den lille skulle ta over hans favorittplass. Det hadde vært utrolig sårt for han. Derfor ble det bare sånn. Og det har fungert godt for ungene. Selvom jeg ikke har synes det har vært like greit og amme så lenge.

Johannes får fremdeles fordeler som storebror, og de tror jeg er viktige for han. Maren begynner også og bli stor, så det er viktig at hun også får utfolde seg, og ikke blir behandlet som en baby. Hun strekker seg veldig etter og gjøre de samme tingene som Johannes. Men hun blir ikke kjempe lei seg om hun må spørre storebror om hjelp til noe hun selv ikke får til.

Jeg kunne nok skrevet i evigheter om de to trollungene mine, men jeg får  avslutte her.

Det viktigste når man har barn, uansett alder, er KJÆRLIGHET. Har man det, går nok alt <3













Les mer i arkivet » Mars 2015 » August 2013 » Juli 2013
Melissa- trebarnsmamms

Melissa- trebarnsmamms

26, Sarpsborg

Jeg er en dame med tusen baller i luften, lider av ekstrem skrivekløe og enorm tankevirksomhet. Det som blir skrevet er nok ikke alltid det mest gjennomtenkte, men jeg er ærlig og blåøyd helt inn til beinet. Jeg er gift med en stilig type, og har tre barn. Har også en chihuahua. Vi bor i et gammelt fransk murhus i Sarpsborg sentrum, som per nå er et lite prosjekt i seg selv. Jeg elsker interiør, håndarbeide, blader, barn, kaffe, sjokolade og selvfølgelig familien og livet mitt. Jeg jobber innen helsesektoren, og trives med å være en omsorgsperson. På denne bloggen finner du skriblerier om livet vårt, på godt og vondt. Johannes Olander 02.09.08 Maren Elisabeth 01.09.09 Jacob Matheo 16.01.13

Hjemitiden.no LevLogisk.no

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits Blogglisten Blogglisten