BareMelissa`s skriblerier.

Lyst på tørre armhuler? Eller hender som ikke er klamme? Da bør du prøve stopp24.


Antiperspirant-serie STOP 24® antiperspirant-serie består av Roll-on, Spray, Krem og Fotkrem. STOP 24® hindrer sjenerende svette og sterk svettelukt.

Det aktive virkestoffet i STOP 24® er en unik kombinasjon av aluminiumssalter som er mikronisert for å trenge lettere inn i huden. Virkestoffet i STOP 24® demper svettekjertlenes aktivitet lokalt. Når svettekjertlenes aktivitet blir dempet et sted på kroppen, vil svetten ledes ut gjennom svettekjertler andre steder på kroppen. Dessuten har virkestoffet i STOP 24® en bakteriehemmende effekt.

STOP 24® er luktfri, og vil derfor ikke komme i konflikt med bruk av andre parfymerte produkter.

Jeg har brukt produktet en stund, og den har effekt på hendene mine, hvor jeg svetter endel.

Jeg vil komme tilbake i et innlegg med litt mer detaljert beskrivelse av produktet!

Jeg har endel gratis prøver, og vurderer og ha en liten konkurranse hvor dere kan vinne noe av dette:)
Er det noe interesse for det?

Leste en artikkel tidligere i dag, og vil nå vise et lite utdrag fra denne:


"Våknet opp til skjønne englebarn, har vasket hus, strøket bunadskjorter, bakt, jobbet et par timer, vært hos frisøren og besøkt min flotte svigermor. Nå middag, korøving med niåringen og en deilig spinningtime! #Lykke!!?
Kjærevene, det ser jo ut som titalls Facebook statuser jeg har sett i det siste.

Jeg tror at noen av mine bekjente, som ikke står meg nærmest, tror at jeg er en superdame. Alltid tusen baller i luften. Nystrøkne duker, veloppdragne barn, et perfekt ekteskap, en haug av dyr, og middag ferdig kl, fire.
Jeg skal si dere en ting, og det er det at livet mitt ikke alltid er så rosenrødt som mange av dere tror.

Jeg har sett at mange brekker seg over Camilla Kvalsvik, villapaprika. De gremmes over hennes perfekte tilværelse. Jeg synes alle burde forstå at livet ikke er en dans på roser, selv ikke for henne. Hvem vil vel dele sine verste dager, største krangler, snørrete barn, eller sitt skrittene hjem på Facebook eller blogg? Ikke jeg i allefall. Men de dagene er jo der, for alle mennesker, og det vet vi innerst inne, selvom vi leser en slik status.

Så hvor trykker skoen, når vi irriterer oss over alle disse lykkelige menneskene.? Er det vår egen utilstrekkelighet? Det at vi føler at andre har det bedre enn oss?

Jeg hatt et utrolig tøft år. Kim og jeg har hatt det turbulent som ektefeller. Ungene har vært min klippe i livet. Og min kjære mamma har holdt meg oppe. Jeg er kronisk syk på det 11 året, og vi har hatt så mange tragiske og tunge dager at de ikke kan telles lenger. Dette er noe ingen på verken Facebook eller enkelte venner har hatt innblikk i. Jeg har hatt noen få utvalgte, som vet hva vi har gått igjennom.
Jeg beskytter selvfølgelig meg selv, og ikke minst mine barn. De har jeg vernet om. Det kommer heller ikke noe godt ut av å spille offer, da blir man satt i bås. Jeg har selv en gammel beskjent som bruker hverdagen sin på å fortelle andre hvor jævelig hun har det, hun tar livet av alle vennskap, for alle blir utrolig tappet av all negativitet som kretser rundt dette mennesket.
Selv ikke mine egene barn vet/lar seg merke av min sykdom. Jeg biter i meg leddsmerter, og utmattelsen.

Så hvorfor skal man dele negativitet med hele byen gjennom Facebook?
Tommel opp for overfladiske Facebook oppdateringer, så vi slipper å fråtse i andres elendighet! Men det kan bli litt slitsomt, med disse hjemmeværende mødrene som bare forteller om hvor vellykket de er, hvor kjernefamilie de er, og at barna deres alltid sover hele natten. Dessuten flyr de alltid på kafé, med fornøyde barn som sover eller ikke sier et ord på fem timer. Haha...

For og avslutte her, vil jeg fortelle at den dag i dag har Kim og jeg det fantastisk godt sammen. Vi kom over kneika, og nærmer oss ti års jubileum. Dessuten har vi vært gift i over fire år. Noen runder skal man måtte gå, selv vi, som forsåvidt har det veldig bra og stort sett vedig fornøyde.

Irriterer dere dere over positive og overfladiske oppdateringer? Eller er dere som meg, og foretrekker det fremfor negativitet?

Jeg blir stadig sjokkert av matrialismen i verden. Jeg har alltid vært opptatt av å ta avstand til dette, hatt lyst til å ha gavefri jul o.l. Men jeg ser nå at det bare er tomme ord. Jeg gremmes over meg selv, og andre foreldre, som overøser ungene våre med gaver, i stedet for å gi de riktige verdier.
Vi ødelegger jo barna våre, våre fremtidige landsmenn som skal styre dette landet. Dessuten, får de ikke den kreative veksten, som de så sårt kunne trengt.

Jeg har ikke tall på hvor mange tusen jegkan bruke på unødvendige ting til barna, ting jeg vet de ikke trenger. De ber ikke engang om det selv.
Kjærlighet kan ikke kjøpes for penger, det vet vi jo alle og en hver. Mange foreldre bøter på sin dårlige samvittighet, med å kjøpe ting til barna.
Det er ikke årsaken til at jeg kjøper ting, jeg elsker bare å kjøpe leker, det fascinerer meg hva som faktisk finnes, og da spesielltn av de voksenimitasjonene av leker. En perfekt shopping tur for meg er på toysrus. Det skal sies at jeg sjeldent kjøper ting til meg selv da.

Grunnen til at dette er et tema for meg er fordi jeg i går gjorde en ting jeg aldri tidligere har gjort.
Jeg kjøpte en sykkel til minstemor, og ikke til størstemann, fordi han faktisk har en sykkel, denne fikk han til sin toårsdag. Han ønsket seg selvfølgelig en ny, når jeg nevnte at lillesøster skulle få sin egen sykkel. Hun har nemlig brukt hans gamle trehjulsykkel.
Jeg har prøvd å gjøre likt mellom de, men sannheten er jo at lillesøster somregel bare arver av storebror. Og at han har valgt seg store ting, og hun har brukt hans gamle leker som han brukte på samme alder. Derfor bestemte jeg meg for at bare hun skulle få sykkel, og at vi kunne pynte opp hans litt. Gutten ble faktisk sønderbrutt, men det føltes godt for meg, og endelig klare å stå imot. Jeg sa til han at vi hadde penger til å kjøpe, men at det er utrolig unødvendig. Jeg tror han forstod litt etter litt, det er viktig å være ærlig med de også. Jeg synes også det er fint å begrunne hvorfor man sier nei, og heller ikke bare si at vi ikke har råd, når vi egentlig har det.
Men, enn så lenge er ikke ungene noe særlig bortskjemt, de takker og takker, og de innfinner seg når de får et nei i butikken.

Bestemte meg samtidig for å sette opp en liten liste over noen leker de har, og tenke gjennom hva de egentlig har fått ut av lekene, eller hva de har lært.

Bensin crosser ganger to, elektrisk bil, elektrisk motorsykkel, motorsykkel til å sparke i fra, to scootere med henger, fire dukkevogner, tre sparkesykler, tre vanlige sykler, to store lekekjøkken med alt av tilbehør,handlevogn, elektrisk scooter til dukka, fjernsynte biler, huskestativ, rutsjebane, to leke pc, to telt, krabbedukke, feberdukke, og seks andre store dukker, et par kasser Lego, et par kasser Playmo, små menn i mengder, en kasse bratz, en kasse barbie, to svære søppelbiler, to store brannbiler, store biler med campingvogner og henger. Kanskje 60bøker som er fremme, nintendo ds, psp, verktøybenk med alt av verktøy, og vet dere hva, jeg kunne skrevet evig!!!

Jeg er kvalm av meg selv, og skal bestemme meg for en periode uten lekekjøp.

Har deres barn for mye?

Mitt forrige innlegg forsvant, så da prøver jeg igjen...

Nå har artikkelen kommet ut i foreldre og barn, så nå tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om det her på bloggen også.

Måten artikkelen i sin helhet var, er jeg ikke spå fornøyd med. Jeg synes at det er leit at de skriver at søsken som er pseudotvillinger, får lite oppmerksomhet, og kan få varige men i voksenalder. Om foreldre og barn velger å bruke slike påstander, synes jeg de burde intervjuet voksene pseudotvillinger også, og ikke bare barn.

Jeg prøvde hele tiden å vinkel det til noe positivt, for det er det. Det er en fantastisk gave å kunne ha søsken som har så stor glede av hverandre. Og det tullet jeg hører innimellom, med at førstemann trenger all den oppmerksomheten alene en stund før et søsken kommer, synes jeg er patetisk, man har alltid nok kjærlighet til begge barna, og så lenge man er oppmerksom på det, så får begge mye oppmerksomhet, kanskje mer enn alenebarn til og med, fordi man er så bevisst det. Man må bare jobbe dobbelt så hardt.

Jeg har selv søsken på snart 14,15, 17 og 18. Og ingen av de har noen gang lidd noen nød, fordi de er tett i alder.

Det med at kombinasjonen gutt og så jente, er verst, er riktig. Men for oss har dette aldri bydd på problemer. Allerede fra Maren var en dag gammel, på ett års dagen til Johannes, har han hjulpet til. Han har byttet bleier, og matet. Aggresjon og sjalusi har da ikke vært et tema, siden han har vært inkludert fra dag en. Det var ikke bare jeg eller Kim som fikk baby, det gjorde Johannes også. Jeg har hatt høye forventninger til han som storebror, og han har alltid hatt fordeler som stor gutt, vi skal ikke undervurdere barna våre. De mestrer mer enn vi er klar over.

Den dag i dag, ser jeg tilbake på spedbarnstiden som hektisk, men god. Jeg savner den også. Det eneste jeg kunne vært foruten er kollikken, men den har jo ikke noen ting med at de er tett å gjøre. Dessuten savner jeg ikke svangerskapet, som var ganske tøft med en liten krabaten som ikke gikk i barnehage.
Det amme to barn er heller ikke noe problem, det blir hva du gjør det til. Jeg personlig synes at det var et avbrekk, og en koselig hvilestund for oss alle.
Johannes og Maren er som søsken flest. Den ene er større enn den andre. Noe de er fullt klar over, og utnytter til sin fordel begge to.
De drar sengene sine sammen, og nekter og sove på hvert sitt rom. De sitter å kiler hverandre på ryggen, og har en enorm omsorg for hverandre. I barnehagen har det alltid blitt kommentert deres kjærlighet for hverandre, og hvordan de samarbeider. De går nå på forskjellige avd. Noe som har gjort de mere selvstendige. Men de skal nå starte på samme avdeling igjen, noe begge ser frem i mot. De er to forskjellige individer, med både forskjellige og samme venner. De leker gjerne sammen, men også alene. Lillesøster følger ofte etter storebror, som er et stort forbilde.

Jeg vil anbefale alle å få barna så tett, det er fantastisk både for foreldre og barn.

Jeg skal skrive enda et innlegg om det å ha to tette, med litt tips og triks for å få barna fulle av selvtillit, og oppmerksomheten til å rekke til to stk.

En ting jeg faktisk legger merke til, er tykke mennesker, som klager over at de er tykke. Løft på rumpa, og gjør noe med det.

Jeg har vært tynn hele livet, frem til jeg ble gravid første gang. Da gikk jeg opp 36kg, men gikk ned alt på tre mnd igjen. (KOSTHOLD,ikke trening). Ble da gravid igjen, og da gikk jeg opp 26kg. Det var også vekk på tre mnd. Da var jeg svært aktiv, to barn, på 1 år gjør hverdagen hektisk. Det som skjedde da, var at jeg gikk ned ytterligere 10kg. Og veide kun 44kg.

Nå derimot, har jeg det for "godt", sitter mye på rumpa. Og veier 62kg. I en jobb med demente, to til en, er det mye stillesitting, og da går man helt klart opp i vekt.

Jeg var kjempe fornøyd med meg selv på rundt 55kg. Nå derimot begynner det å bli litt vel mange håndtak rundt midjen.

MEN, jeg vet tross alt hva som er grunnen til at jeg har blitt "bullig". Det er maten og godteriet mitt, pluss mye rumpesitting.

Det jeg ikke forstår er de som sutrer og klager over seg selv, og fader ikke leer en finger for å få noe gjort. Jeg ser stadig vekk tykke mennesker, sitte å dytte hamburgere og berlinerboller i munnen, de tar seg en rolig runde i nabolaget, også tror de at de skal gå ned i vekt! Hallo. Våkn opp. Dere må svette, og få i gang hjertepumpa. Dere kan ikke gå en rolig tur i lysløypa.

Det finnes derimot dere som ikke går ned i vekt på grunn av hormoner, eller annen sykdom. Man kan mangle enkelte vitaminer/mineraler. For eksempel Jod. I tillegg er STRESS, den verste fienden vår. Man kan både gå opp og ned, med langvarig stress. Jeg er typen som går ned, mannen min går opp.

En annen ting er light produkter, som som oftest inntas av overvektige.

Reklamene for diverse light produkter kommer med fagre løfter om en slank kropp og et vellykket liv. . Problemet ved bruk av aspartam og kunstig søtning for vektnedgang er: Du vedlikeholder avhengigheten til søtt, apetitten øker og du legger på deg, noe som sannsynligvis gjør hele slankeprosessen litt vanskeligere. De andre langsiktige og litt mer skremmende bivirkningene som hukommelsestap, synsforstyrrelser, kroniske hodepiner, depresjon, leddsmerter, hallusinasjoner, hjernesvulster, kreft, kramper og anfall blir desverre satt på sidelinjen når det gjelder å unngå karbohydrater.Kanskje burde disse reklamene komme med en advarsel?

Kunstig søtning, rett og slett fordi det er søtt, øker sukkerbehovet og sukkeravhengigheten. Flere opplever at de har mer behov for å spise søtt, og at de også spiser mer når de spiser og drikker kunstig søtet godteri og brus. Dette har flere årsaker:

Kunstig søtning tilfredsstiller ikke de samme belønningssystemene i hjernen, som naturlig søtning. Med aspartam får man kun en akutt tilfredsstillelse, men ikke en varig. Ved å fortsette å gi kroppen søtsmak, vedlikeholder man avhengigheten til å spise noe søtt. Kroppen må avvennes fra denne søtsmaken, ved å holde seg unna søtt i lengre perioder. Søt smak (både kunstig og naturlige) øker apetitten, dette er kanskje det siste man ønsker når man skal gå ned i vekt. Aspartam øker sultfølelsen hos personer som har fått drikke med aspartam, sammenlignet med personer som har fått vann eller sukkervann. (super-nature).

Jeg tror jeg skal lage et eget innlegg om min avsmak for light-produkter, og hvor idiotisk jeg synes det er å tro at dette gjør deg tynn. I tillegg, skal jeg nevne litt om barnas forhold til kunstig sukker, og farene.

En ny dag venter! I dag får vi vite om vår mopse-tispe er drektig. Så det blir super spennende!!:-) Føles nesten ut som at jeg skal bli mormor.

Lenge siden dere har sett de små egentlig, derfor kommer noen bilder av mine privilegier.

Nå nærmer vi oss 17.mai med stormskritt.

17.mai for meg, er en relativt slitsom dag. MEN, jeg elsker å se på barnetoget. Og er en ivrig tilskuer. Jeg har jo en haug av søsken som går i tog. Og jeg er ikke lei og be når det kommer til nasjonalsangene heller.

Jeg har skaffet min vakre tulle en fantasistakk. Den skal broderes i rosatoner, hvitt og grønt (forhåpentligvis). Dette er det min kreative mor som gjør da. Jeg har vokst ut av min bunad/stakk. Det er vel 15kg siden. Derfor har min mor nå startet med en ny. Dette blir kjempespennende.

Videre har jeg og søsteren min tenkt litt på bunadskjøp. Vi har aner av trønder i oss. Så trønderbunaden i rødt er et alternativ. Men jeg er inngiftet med familie fra Gudbrandsdalen. Så Gudbrandsdalen festdrakten står også på lista. Det er den fineste synes jeg.

Dette er Maren sin.

Dette er en strikket versjon av trønderbunad til barn, denne skal jeg også kjøpe til henne. Muligens neste år.

Gudbrandsdalen ser slik ut. Vakker, ikke sant?

Og som dere forhåpentligvis ser, er dette trønderbunaden.

Til Johannes er jeg litt usikker. Har solgt den andre bunaden hans. Den var så standard utseendemessig. Og jeg vil den skal være litt anderledes.

Lurer på denne. Har noen noen forslag til meg?

 Har dere eller barna bunad? I tilfelle hvilken?

Jeg kom i sommermodus- når sola og blomstene ute spiret for noen uker siden. Med våren, følger pastellfarger, blomster, lyse stoffer og fjordlette gardiner.

Endelig har jeg fått et bonsai tre!!



 

Forandres intriøret deres i takt med årstidene?

Forresten, jeg er tilbake. Og trenger tips til hva jeg skal blogge om!!

I dag har det vært litt diskusjon på facebook, jeg har selv ikke deltatt, siden jeg ikke helt vet hvor mitt standpunkt er.

Det startet med at en venninde postet et blogginnlegg fra en bekjent av henne, som i hovedsak handlet om tid med barna. Det utartet seg til en heftig diskusjon om både alenemammaer, barnehage og lignende.

EN strofe fra innlegget:

"Jeg er rett og slett dritt lei av alle de som skylder på samfunnet når det kommer til tiden de har med barna sine. Har du valgt karriere fremfor barnet ditt så er ikke det samfunnet sin skyld. Det er DIN. Du må ta det på din egen kappe at du prioriterer jobben din fremfor barnet ditt."

www.anehagen.com

De som kjenner meg godt. Vet at alt jeg vil i hele verden er å ha tid til barna mine, jeg skulle helst vært hjemmemamma enda, og hatt "kvalitetstid" med barna dagen lang. Jeg har konstant dårlig samvittighet for noe- og jeg tror det er en mammagreie. For den samvittigheten gnager uansett hvor mye jeg gjør. Og jeg tror det er flere mammaer med meg. Vi er mammaer, og vi vil våre barn det beste.

Jeg har mått svelge noen kameler etter barna mine startet i barnehage. Dette var noe jeg ikke skulle benytte meg av. Men, jeg måtte krype til korset, og innrømme at jeg måtte jobbe litt, både for økonomien og for min egen del.

Penger må man ha, man kan ikke leve på kjærlighet og luft som enkelte påstår. JA, man kan gå ned på kravene, ikke ha merkeklær, ikke ha mye leker, ikke dra på ferier. Men barn koster, og somregel er ikke ting gratis.

Blogginnlegget handlet i hovedsak om overtidsjobbing, og andre aktiviteter etter jobbtid. JA, det kan jeg si meg enig i at kan begrenses. Men noen mammaer trenger denne tiden for seg selv, for å overleve i mammarollen.

Jeg personlig er hjemme hver kveld, også i helgene, jeg har aldri jobbet 100prosent. MEN, jeg forstår veldig veldig godt de som MÅ jobbe 100prosent. Og jeg forstår også at noen mammaer trenger sin egen tid. Jeg har venninder av alle typene, de som er sammen med barna døgnet rundt, og de mammaene som lever seg selv. Det er ikke alltid så lett å vite hvordan man skal oppleve mammarollen før man får barna, noen føler det som et fengsel. Noen trenger ikke tid alene.  Men vi mammaer skal ikke alltid legge oss opp i hva alle andre gjør, og hvordan de lever sitt liv.

Jeg tror ikke mine barn har det bedre enn andre sine, bare fordi at jeg er mye sammen med de.

 Realiteten er altså ikke så rosenrødt, det koster å leve. Og vi er presset til å passe inn i dette samfunnet. Selvom vi vil eller ei. Jeg mener også at selvom foreldrene mener barna setter pris på all tid, så vil også barna sette pris på å kunne ha tak over hodet og mat på bordet, eller ha de samme tingene som andre når de blir større.

Det viktigste er å være der fullt og helt den tiden man har sammen. Og med det mener jeg ikke full fokus på bare barnet, men på å være sammen som en familie med alt det innebærer.

Jeg vet det er mange foreldre som overdriver verdien av penger, og tenker karriere og god lønn. Men det er ikke svart/hvitt- det er også gråsoner.

Så for å avslutte dette, med min mening. Så er min mening at så lenge man gjør så godt man kan, så får det være bra nok.  Jeg synes også vi skal slutte å sette frem pekefingeren til alle andre. Og konsentrere oss mer over oss selv, og vår egen familie<3

Hva tenker dere om dette med tid til barna? Føler dere at dere jobber dere ihjel? Eller har dere nok kvalitetstid?

Finnes det noe bedre enn å sitte på finn.no å se på vakre boliger??

Se på dette hjemmet. Kjærlighet ved første blikk.