Snill-pike-syndrom!

Dette innlegget begynnte jeg på klokken 15 i dag. Men jeg rakk aldri skrive det ferdig.

Jeg synes bloggen min har blitt en uinteressant blogg i det siste. Grunnen til det er rett og slett at jeg er dødssliten, dårlig form, og har unger som krever 100%. Når kvelden kommer, har jeg bare lyst til å legge meg.
Jeg må true meg selv til å være våken.

Somregel har jeg jo vært en flink husmor, men nå er kroppen lei. Den klarer ikke noe særlig om dagen, hvertfall ikke det jeg vil.
Mange er sjokkert over hvor ryddig og rent det alltid er her, selvom jeg selv har følt at jeg burde gjort mer.
Mange er også sjokkert over alt jeg får gjort, med 2 unger, hund, hus, og sist men ikke minst sykdommen min.
Sannheten er at jeg lider av "flink-pike syndromet" Jeg har ett aktivitetsnivå høyere enn de fleste. Jeg sitter ikke ofte i ro.
Jeg tøyer strikken så langt at den til slutt ryker, og jeg blir syk.
Med syk mener jeg influensalignende symptomer, betennelser og annen drit.
Jeg lever for å gjøre andre glade. Ikke bare mennesker som setter pris på meg, men mennesker jeg ikke kjenner engang.
Jeg er alltid hyggelig, neier og takker til vilt fremmede mennesker.
Jeg unnskylder meg alltid. Og er aldri/skjeldent uenig med andre mennesker enn mannen min ,moren min og faren min.Det er disse menneskene jeg virkelig vet at er der for meg uansett. Og elsker meg grenseløst selvom jeg er en drittkjerring innimellom.

Så for å være en perfekt person. Må man jobbe jævlig hardt. Man må være en super mamma, man må være en flink vaskehjelp, man må være en perfekt dekoratør, man må være en fantastisk kokk, man må være en god lytter,  man må se bra ut, og aldri ha ett hår for mye i ansiktet, sminken må være perfekt når man er ute av døra og man må alltid ha fantastisk stil, i tillegg må man ha lommeboka full av penger.
Man må alltid være i godt humør, og hjelpe andre. Man må alltid stille opp når noen trenger hjelp, uansett hvor sliten man er. Man må si de riktige tingene, slik at ingen mennesker blir såret.
Det tar på å være en perfekt person med andre ord, jeg kunne ramset opp en haug med ting man må gjøre.

Samfunnet stiller ganske høye krav. Man må jo ikke etterfulge de, men det er ett ganske stort press.
På både kvinner og menn. Man skal ha energien til 10 mennesker.


Jeg har absolutt blitt bedre, men jeg har en lang vei igjen.
Dette hørtes vel ganske villt ut,  nå er det satt litt på spissen, slik at alle vet det!

Er det noen andre som er slik som meg?



Jeg har som sagt ett lite stilskifte her.
Jeg er jo som alle vet veldig glad i å forandre, og om noen har ting de skal selge, uansett hva det er, så send meg en mail på: melissaoev@hotmail.com.




9 Søte ord

VeronicasBoble

28.jul.2010 kl.21:07

Jeg tror ikke at samfunnet forventer at du er perfekt, det nok heller dine egne forventninger til deg selv :o) Ellers så kjenner jeg meg igjen i det du skriver hundre prosent.

Melissa- Pseudotvillingmamma

28.jul.2010 kl.21:17

VeronicasBoble: Ja, det er nok riktig det du sier der. Så det ikke på den måten, men det er jo mine forventninger til meg selv. Og hva jeg tror andre forventer av meg!

lifeofsunny

28.jul.2010 kl.21:34

Åå kjenner meg så igjen. Det er som å høre meg selv. Slitsomt er det rett og slett. Jeg prøver å tenke at ingenting er perfekt. Jaja så fikk jeg ikke vasket badet i dag, da tar jeg det i morgen. Noen ringer å spør om å få komme på besøk. Jeg klarer jo ikke si nei, og blir helt stressa. Løper rundt som en fjott for å få det "perfekt" her. Rydder unna, drar over med den lille støvsugeren på kjøkkenet osv.

Og alle sier. Du har det alltid så fint, rent og ryddig du. Joda greit nok det, det ser jo ganske greit ut hele tiden. Men det kan være helt bomba også. Og hybekaninene kommer ut av buret innimellom. Men det er da normalt det.

Vi er jo bare mennesker som bor og lever. Klart det blir rot og støv. Det kan være ganske så slitsomt ja. Og jeg er også gjerne sånn at jeg klarer ikke ha ro i rumpen da det er så mye som skal gjøres. Så jeg også gjør mer enn jeg burde. Og da blir jeg også mer syk enn nødvendig.

VeronicasBoble

28.jul.2010 kl.21:44

Mhm. Kjenner til den (:

elisabeth

29.jul.2010 kl.10:32

Endelig. Be folk dra til HELVETE :) Nå ble mamma glad :) Gi mer faen, det trenger du. Senk skuldrene sier jeg..Elsker deg over alt i verden :) og det vet du jo:) ha-ha. Varm klem fra mamman din!

Eli

29.jul.2010 kl.12:12

Så utrolig bra skrevet! Er jo faktisk akkurat sånn det føles! For noen verre enn for andre! Må si jeg beundrer deg ;) Du er flink - særlig ved å frem i lyset det du nettopp har skrevet!

Ingen er perfekte, noen prøver å fremstå som perfekte, men fasaden kommer til å sprekke, og da blir det enda verre når man har prøvd å skjule det så lenge både for seg selv og andre.

Takk for at du fikk satt så kloke ord på dette "flink pike syndromet" !

:)

annika

29.jul.2010 kl.14:12

Kjenner meg så godt igjen i det her jeg også. Må ha det perfekt hjemme hele tiden, samtidig som man må ta seg av 3 barn og mann.

Og som Lifeofsunny sier, om noen ringer og spør om de kan komme. Så løper jeg rundt som en gal for og få det perfekt. Når de da kommer, er man bare så utslitt at man har bare lyst og legge seg. Utrolig slitsomt og ha det sånn.

Melissa- Pseudotvillingmamma

29.jul.2010 kl.17:33

Eli: Jeg håper jeg fikk formidlet det jeg følte:-)

Takk for hyggelig kommentar Eli, det setter jeg pris på!

Melissa- Pseudotvillingmamma

29.jul.2010 kl.17:34

annika: Ja, slik er jeg også. Sier alltid JA, uansett hvor sliten jeg er.

Alt må være perfekt til enhver tid.

Jeg drar skjeldent på besøk o.l selv, fordi jeg er redd barna skal gråte eller mase. Til og med på slike ting vil jeg alt skal være perfekt. Forferdelig utmattende!

Skriv ett nytt søtt ord

Melissa- Pseudotvillingmamma

Melissa- Pseudotvillingmamma

22, Sarpsborg

Jeg er en dame med tusen baller i luften, lider av ekstrem skrivekløe og enorm tankevirksomhet. Det som blir skrevet er nok ikke alltid det mest gjennomtenkte, men jeg er ærlig og blåøyd helt inn til beinet. Jeg er gift med en stilig type, og har to barn med nesten 12 måneder mellomrom. Har også ei lita mopsefrøken og en katt, som forøverig er oppkalt etter Emil i lønneberget. Vi bor i ett gammelt fransk murhus i Sarpsborg sentrum, som per nå er ett lite prosjekt i seg selv. Jeg elsker interiør, håndarbeide, blader, barn, kaffe, sjokolade og selvfølgelig familien og livet mitt. Jeg jobber innen helsesektoren, og trives med å være en omsorgsperson. På denne bloggen finner du skriblerier om livet vårt, på godt og vondt. Johannes Olander 02.09.08 Maren Elisabeth 01.09.09

Kategorier

Arkiv

hits