Her er jeg!

Hei alle sammen:)
Jeg håper ikke dere har glemt meg helt??

Jeg har hatt så mye å gjøre den siste tiden. Helt grumsomt.
Vi har gått fra ingenting til alt på veldig kort tid.

Nå er Kim på jobb, fra halv 6 om morgenen til 16.30 på ettermiddagen. Enkelte dager drar jeg på jobb klokken 14.30 og er hjemme igjen til klokka 20.45.

Johannes har startet i barnehagen. Det har vært så mye verre enn hva jeg trodde, jeg har vært både fysisk og psykisk dårlig siden den første dagen. Samvittigheten min har vært på bånn, selvom jeg vet at det er riktig.
Han reagerte sterkere og sterkere for hver dag som gikk. Nå gråter han nesten bare jeg sier barnehagen.
Da sier han "Nei, mamma". Men samtidig har han lyst til å dra dir, bare jeg er med.
Han sitter bare å iakktar de andre, og med en gang noen voksene snakker til han. Bryter han helt sammen.
Og jeg som trodde jeg hadde en sosial og tøff gutt.
Sannheten er jo at det er min "feil". Jeg gir for mye av meg selv. Han får jo fremdeles morsmelk. Og han runder faktisk 2 år neste uke. Men jeg mener det bare godt, jeg vil han jo det beste.
Han har meg rundt lillefingeren. Og når jeg skulle levere han forrige uke, fikset jeg det bare ikke. Jeg ble i fler timer, og klarte bare ikke å gå ifra han.  Den sorgen man ser i barnas øyne er jo som 10 kniver rett i hjertet. Han ble nesten som ett dyr den første dagen. Skulle nesten tro gutten ble drept.
Vel, nå er han omsider i barnehagen. Skrek når jeg gikk. Når jeg ringte nå var han rolig, men satt litt stusselig i sofaen.
Kan tro barnehagetantene er lei meg, jeg ringer konstant.

PS: Noen som trodde at det bare var Johannes som fikk morsmelk, Maren får selvfølgelig hun også.
Og jeg vet endel har dere har problemer med at jeg ammer barna mine som er "så store". Det bryr meg midt i ræva for å si det mildt. Jeg gir barna mine den beste starten på livet som noen kan få:)

Del gjerne deres erfaringer med meg!


Min vakre tulle Maren, har blitt stor. Nå snakker hun, og hun kan gå. Hun blir 1 år neste uke.
Helt herlig hvordan de utvikles.
Hun er nå 3 dager i uken hos sin farmor.
Så til alle dere som trodde jeg var den perfekte mor, det er jeg ikke. Jeg makter ikke gå hjemme dag ut og dag inn med barna lenger.
Noen timer nå og da er det deilig å bare være Melissa.
Egentlig fikk Maren en 80% plass i barnehagen. Jeg takket nei etter mye tenking. Men jeg angrer litt nå.
For jeg må si at barnehagen er ett flott sted.
Om jeg så betaler for 80%, og hun er der bare ett par timer om dagen. Er det bedre enn ingenting.


Vel, det var en liten oppdatering. Og det er mulig jeg blogger mer i kveld.

5 Søte ord

Elisabeth

24.aug.2010 kl.10:10

Skal se at det ikke går lenge før han stortrives i bhg. Max og var helt rabiat når han skjønte at vi gikk fra han (begynte i januar). Men gikk fort over. Han tuller ennå litt hvis han har vært lenge borte fra bhg, men så fort vi går blir han rolig og leker med de andre:) Jo lengre man blir igjen i bhg og duller og daller jo verre gjør man det dessverre.

Hilde-Kristin

24.aug.2010 kl.10:43

Åh, dette var i grunn godt å lese. Ikke at du sliter, er ikke det jeg mener. Men har selv gått sååå mange runder med meg selv om min lille Sofie som er i barnehagen om dagene. Til tider følt meg som den forferdelige mamman som forlater henne der, hver dag. Når jeg ikke en gang skal på jobb.

Skal begynne å jobbe, venter bare på klarsignal fra skolen. Skal være vikar der i år. Skal visst bli godt får meg å "komme meg ut" som dem sier. Men heldgivis, snuppa mi stotrives i barnehagen og gråter ikke når jeg drar. Så det gjør jo det hele litt lettere for et Mammahjerte som i utgangspunktet sliter.

Lykke til hos deg;)

Hild Frøya

24.aug.2010 kl.11:44

Ingrid begynte i barnehagen da hun var 1, hadde da 100% plass. Jeg var jo alene da, og for å komme igang med jobb og slikt, så var jeg nødt til å gjøre det slik. Dessuten så har Ingrid hatt veldig veldig godt av det. Men det var ikke noe gøy å leveren henne og gå fra henne den første uka. Nå har Ingrid begynt på stor avdeing i barnehagen, og det var heller ikke noe gøy den første uka. men jeg tror faktisk det er verre for oss som mammaer enn det er for barna.

Kristina

24.aug.2010 kl.11:44

Du har en jente på snart 1 år og en gutt på 2? Så ammer du fremdeles gutten på 2 år?!?

Melissa- Pseudotvillingmamma

24.aug.2010 kl.13:16

Kristina: Jeg ammer BEGGE TO:) Ikke bare han på 2 år selvfølgelig.

Skriv ett nytt søtt ord

Melissa- Pseudotvillingmamma

Melissa- Pseudotvillingmamma

22, Sarpsborg

Jeg er en dame med tusen baller i luften, lider av ekstrem skrivekløe og enorm tankevirksomhet. Det som blir skrevet er nok ikke alltid det mest gjennomtenkte, men jeg er ærlig og blåøyd helt inn til beinet. Jeg er gift med en stilig type, og har to barn med nesten 12 måneder mellomrom. Har også ei lita mopsefrøken og en katt, som forøverig er oppkalt etter Emil i lønneberget. Vi bor i ett gammelt fransk murhus i Sarpsborg sentrum, som per nå er ett lite prosjekt i seg selv. Jeg elsker interiør, håndarbeide, blader, barn, kaffe, sjokolade og selvfølgelig familien og livet mitt. Jeg jobber innen helsesektoren, og trives med å være en omsorgsperson. På denne bloggen finner du skriblerier om livet vårt, på godt og vondt. Johannes Olander 02.09.08 Maren Elisabeth 01.09.09

Kategorier

Arkiv

hits