To tette!

Jeg fikk et spørsmål her på bloggen i går, og tenkte å skrive et svar i et eget innlegg, slik at andre i samme situasjon også får mulighet til å lese det.

Vel, navnet pseudotvillinger betyr rett og slett "søsken født med mindre en 24mnd", noen sier det er søsken født med mindre en 21 mnd mellom.

Spørsmålet lød som følgende: Hvordan synes du det er å ha to så tette? Kjenner jeg gruer meg litt for at jeg ikke skal få "tid nok" med dem..at det blir stress osv..har en samboer som jobber utrolig mye (fra tidlig morgen til sent på kveld nesten hver dag..)..Har du noen gode tips å ta med seg på veien?:)

Jeg synes det er veldig deilig å ha de så tett. Begge graviditetene mine har vært planlagt. Når jeg fant ut at jeg var gravid med Maren, var Johannes veldig liten. Jeg trodde vel egentlig ikke at jeg skulle bli gravid. Jeg hadde nemlig ikke fått tilbake mensen engang, pluss at jeg fullammet (Noe som forøverig ikke er beskyttelse for dere som trodde det). Men sjokket var stort når jeg så "gravid" på testen. Akkuratt der og da angret jeg, og tenkte at jeg ikke ville klare det. Men, tiden gikk, og forventningene ble akkuratt de samme som under første graviditet. Det var helt klart veldig tungt å gå gravid, samtidig som jeg hadde en krevende baby som var mye våken om nettene og ammet dag og natt. Jeg ammet faktisk Johannes frem til jeg fødte. Og etterpå fungerte også denne synkronammingen veldig bra.

Maren ble da født den 1 september 2009, og dagen etter insisterte jeg på å dra hjem, for da fylte lilleprinsen 1 år.Hverdagen de første ukene var strevsomme, men ikke slik som vi hadde forventet oss. Maren var ei rolig tulle, (trodde vi), to uker gammel fikk hun kolikk. Dette varte helt til juletider. Jeg kan med hånden på hjertet si at dette var jævelig tøft. Både for Johannes og oss som foreldre. Hele livet var som en boble. Vi var ufattelig utmattet, og dagene gikk ut på å grue seg til ettermiddagen. Ansvarsfølelsen og morsfølelsen min gjorde at jeg ikke klarte å gi ansvaret til noen andre, derfor følte jeg at jeg sto helt alene, selvom både mannen og familien prøvde å hjelpe.

Men, når kolikken var over, fikk vi en annen hverdag.

I spørsmålet ble det jo spurt om det er stress. Og JA, det er det. Til og med den dag i dag. Det blir nok hva du gjør det til. Men frem til barnehagestart nå nylig har det vært mer eller mindre kaos hele dagen. Bare det å få dusjet og kledd på seg er en  jobb. Skal jeg på do må det nesten planlegges:)

Det blir mye bæring på to stykk. For gråter den ene, gråter den andre. Når Maren var mindre, var det helt klart vanskeligere med det meste. For da var de på 2 forskjellige plan. Når hun skulle ha 6 mnd grøt, og han 12 mnd grøt ble det litt stressende. Nå spiser de jo det samme, sover sånn ca på likt, leker med mye av det samme og liker hverandres selskap. Tidligere måtte Johannes oppholdes mens jeg ammet henne, og omvendt. Begge ville bli holdt på med alene, og begge hadde en tendens til å bæsje på likt og hylskrike på likt.

Jeg har hatt endel hjelp i mannen min. Spesiellt rundt leggetider, da begge to har likt å bli koset i søvn. Litt vanskelig når man er alene, og den ene vil legge seg 18, og den andre 19. Og den som er våken holder den andre våken. Så sånn sett er det greit å være to voksene. Men det er jo ikke alle som har mulighet til det.

Ellers er det rett og slett viktig å innarbeide gode rutiner. Ha gjerne en timeplan. Og følg den. Faste sovetider, og måltider gjør det enklere. Og forberedelse. Legge frem klær, og alt annet barna trenger til dagen etter. For å slippe å stresse rundt for å finne ting.

Jeg føler jeg har funnet en god måte å gi begge oppmerksomhet på. Jeg trodde også at den minste ville få mest oppmerksomhet, men det blir ofte omvendt, siden den minste sover mest, og man da har alenetid med eldstemann. Det blir på en måte vanskeligere når de blir litt større, for da krever de sin plass!

En viktig ting å huske på er å tenke på at de ikke er like gamle, og at de er individuelle. Man må behandle de etter den alderen de er, og ikke "glemme" at de er i hver sin fase i utviklingen. Men, forskjellsbehandling går heller ikke. Man må være rettferdig. Her i huset er det for eksempel ikke mulig å gi bare den ene en flaske melk. Det må lages og serveres på likt, ellers blir det sjalusi. Og så er det nok viktig å ha like regler for begge.

Jeg kan helt klart anbefale to tette. Men jeg tror det er viktig å huske at man da må dedikere et par år av livet til barna. Man vet aldri hvordan barna er, og man kan også få syke barn. Jeg tror det er viktig å være forberedt på at det blir tøft, og at man ikke rekker mye annet enn å være mamma:-)

Høres nok litt klisje ut, men jeg kunne aldri tenkt meg et liv uten disse små herlighetene mine!

4 Søte ord

Mamma i 2010&2011

12.nov.2010 kl.12:09

Tusen takk for et godt og ærlig svar!!Satte jeg veldig stor pris på..sambo får lese når han kommer hjem:-) Skal notere ned de gode rådene å ta de med meg videre:) Det blir ca 13 mnd i mellom barna våre,så det er jo ganske likt med deres..Igjen,tusen tusen takk!

12.nov.2010 kl.18:17

Veldig fint og ærlig innlegg... Det å få barn snur virkelig opp ned på livet... Gleder meg til å følge deg videre...

mammawesterheim

16.nov.2010 kl.18:50

så gode svar og et ærlig innlegg :D JEg gleder meg til to tette jeg :D

Melissa- Pseudotvillingmamma

16.nov.2010 kl.19:24

mammawesterheim: Hvor mange måneder blir det mellom dine?:-) Og jeg har ikke gratulert deg, så GRATULERER!!

Skriv ett nytt søtt ord

Melissa- Pseudotvillingmamma

Melissa- Pseudotvillingmamma

22, Sarpsborg

Jeg er en dame med tusen baller i luften, lider av ekstrem skrivekløe og enorm tankevirksomhet. Det som blir skrevet er nok ikke alltid det mest gjennomtenkte, men jeg er ærlig og blåøyd helt inn til beinet. Jeg er gift med en stilig type, og har to barn med nesten 12 måneder mellomrom. Har også ei lita mopsefrøken og en katt, som forøverig er oppkalt etter Emil i lønneberget. Vi bor i ett gammelt fransk murhus i Sarpsborg sentrum, som per nå er ett lite prosjekt i seg selv. Jeg elsker interiør, håndarbeide, blader, barn, kaffe, sjokolade og selvfølgelig familien og livet mitt. Jeg jobber innen helsesektoren, og trives med å være en omsorgsperson. På denne bloggen finner du skriblerier om livet vårt, på godt og vondt. Johannes Olander 02.09.08 Maren Elisabeth 01.09.09

Kategorier

Arkiv

hits