Livet er ikke en dans på roser, selv ikke for meg.

I dag har ungene planleggingsdag, og det er jo i og for seg hyggelig det. Men det har seg slik at mine unger har vært hjemme nesten hele desember, og nå var vi godt i gang denne uka, så det hadde vært deilig å ha en full uke for en gangs skyld.

Kim har vært hos legen, og ungene og jeg har tatt en tur til mammaen min på formiddagsbesøk før hun skal på jobb. Jeg har ikke fortalt noe til noen om hvorfor Kim er hos legen titt og ofte om dagen, og hvorfor han har vært sykemeldt en stund. Vel, for det første har vi hatt lungebetennelse på tur og orden her hjemme. Og for det andre har hatt fått en smertefull kul på den ene testikkelen. Vi er sikre på at det ikke er fett, vann +++, men vi er enda ikke sikre på om den er ondartet. Så da gjenstår det bare å se om vi er heldige denne gangen.

Jeg tenker litt sånn at vi har mått gå gjennom endel de siste årene, men at vi ikke har fått mer enn vi har klart å bære. Så jeg er av den tro at det blir som Gud har tenkt. Mange har nok sett på oss som de som alltid har hatt det perfekt. Men slik er det da ikke. Men jeg foretrekker og ikke fortelle alt til alle lenger.

Men fordelen med all dritten som skjer er jo det at vi får erfaringer, og vokser oss sterke sammen.

Det har skjedd enda en overraskelse denne måneden. Jeg har mistet jobben min på grunn av nedbemanninger. Jeg ble sykemeldt på grunn av lungebetennelsen i desember, det føltes helt for jævelig å si det til sjefen sin, i DESEMBER. Den verste måneden. Men, jeg kunne jo ikke rå over det. Jeg ble bedre, og sykemeldingen min gikk ut 27.desember. Og jeg var klar for å jobbe, så jeg skulle hente vaktlista for januar. Da oppdaget jrg at det var 0 vakter til meg. Jeg fikk snakket med sjefen som beroliget meg med at noen måneder var slik. Men, når vi tok en samtale, fikk jeg beskjeden: "Vi er en ansatt for mye, og du ble sist ansatt".. Kan tro jeg ble lei meg. Så det var enda en hendelse i førsten av 2011 som satt meg helt ut.

Dette var jo bare et par av hendelsene. Det har vært endel andre ting også, men det vil jeg ikke legge ut om.

Heldigvis har vi friske og raske barn, som jeg nyter hvert eneste sekund med.  Og vi har også familie, som er der for oss når vi trenger det.

I morgen skal Kim og jeg faktisk ut på byen, og det er veldig veldig lenge siden sist. Kan tro vi gleder oss! Ungene skal være hos min mamma og pappa, så jeg vet at de er i gode hender. Selvom det er en stund siden sist de sov over, så jeg vet ikke helt hvordan de reagerer, og om det blir så mye søvn. Men,  jeg vet at mine foreldre ikke bryr seg om det. De storkoser seg med barnebarna om de sover eller ei!

Vi får prøve å bli flinkere på å leve litt!! Vi har jo også svigerforeldre som gjerne tar barna. Men jeg har en sånn innebygd sperre, jeg vil ikke "prakke" på andre mennesker ungene, de har jo også et liv, jobber og andre ting å gjøre. Men det er MIN feil at jeg ikke får vært mer ute med venner og slik, for jeg har faktisk muligheten, det gjelder bare å benytte seg av den.

Også har det seg slik at når man har en kronisk sykdom som meg, så er hver dag forskjellig. I det ene øyeblikket kan jeg føle meg grei og ville gå ut, men i det andre kommer influensafølelsen som kastet på meg. Og jeg velger ALLTID å bruke den energien jeg har på barna. Så da blir jeg som regel hjemme. Men, det er helt greit så lenge barna er lykkelige, det er det VIKTIGSTE.

Nei, dette ble mye ord, og lite mening (?). Hyggelig om noen gidder å lese alt dette da, men jeg forstår om folk er lei sytinga mi.. Men jeg ER faktisk glad. Selvom det kanskje ikke virker sånn alltid.

Selvom det stormer, så er vi en familie!!! Men som overskriften sier, livet er ikke en dans på roser, ikke for meg og ikke for dere. Man må stå på for å få det livet man ønsker seg, og for å være lykkelig. Hadde alt vært så forbanna perfekt hele tiden, hadde jeg ikke klart å glede meg over lyspunktene og de små men vakre tingene som skjer.



8 Søte ord

Hanne på Landet

07.jan.2011 kl.13:39

<3

Bondekjerringa

07.jan.2011 kl.13:41

Jeg syns du har lovt å klage når dere har hatt såpass med motgang! :( Håper lykken snur for dere. Kos dere masse ute i morgen :) God helg!

Ida

07.jan.2011 kl.13:42

Leit å lese alt dette snuppa .. Håper de finner ut av hva slags kul det er på Kim.. Krysser fingrene på at det er godartet og ikke noe farlig.. Du er fantstisk du Melissa, det har vært mye motgang men du står sterk som et fjell for deg og familien din.. Vakkert!!

Veldig glad i deg!!

Stoor klem

Ida

07.jan.2011 kl.14:37

Det er godt at man har familie og venner rundt seg når ting ikke er enkelt. Jeg håper virkelig det går bra med Kim og at du finner deg en annen jobb! Det er ikke noe gøy når det skjer så mye negativt på en gang, men man kommer sterkere ut av det:)

Anita

07.jan.2011 kl.15:22

forstår godt at du har hatt det tøft med sykdom og det som har skjedd. Men som du sier, ingen setter mer pris på lyspunktene i livet enn de som har vært nede. Jeg har startet mitt nye liv, og bare etter fem dager med null godis og fem måltider om dagen (sånn ca) så er livet mitt til det mye bedre. Har mye mer energi og ikke minst humøret er på topp. Og jeg ser helt annerledes på livet. Herlig.. og det hadde ikke vørt så flott om jeg ikke hadde følt meg langt nede en periode. Det ordner seg alltid for snille jenter, jeg prøver jeg alltid og huske på..

Du får kose deg masse på byen i dag, og virkelig nyte litt kjærestetid! Det er godt vettu

mittlunerede

07.jan.2011 kl.21:29

uff, ikke godt å lese dette innlegget :(

mange lykke til klemmer fra ei som har fulgt bloggen din en stund :)

skal krysse fingrene for mannen din <3

Anonym!

10.jan.2011 kl.00:08

Hei!

Du skriver... Livet er ikke en dans på roser-selv ikke for MEG!! Du må ikke tro at alle tror du er perfekt... Alle oppegående mennesker vet at livet byr på mange utfordringer...

Ikke anstreng deg på å unnskylde deg, fordi du tror du skulle taklet ting bedre...

To barn på så kort tid i tilegg til endel sykdom... Ja, det må være tøft!!

Håper det går bra med mannen din!

Full fokus på det positive!

Det ser ut som dere har et fantastisk støtteapperat rundt dere! Dere er KJEMPE heldige!

Stå på... Dette klarer du!

Melissa- Pseudotvillingmamma

10.jan.2011 kl.09:57

Anonym!: Jeg har alltid kjempet for det "PERFEKTE". Og det er forbanna slitsomt. Jeg er lei!! Alle mennesker har sine ting.

Takk for kommentar:) Ps: Du kjenner meg sikkert siden du sier at jeg ikke må tro alle synes jeg er perfekt, godt at dere i tilfelle ikke tror det.

Skriv ett nytt søtt ord

Melissa- Pseudotvillingmamma

Melissa- Pseudotvillingmamma

22, Sarpsborg

Jeg er en dame med tusen baller i luften, lider av ekstrem skrivekløe og enorm tankevirksomhet. Det som blir skrevet er nok ikke alltid det mest gjennomtenkte, men jeg er ærlig og blåøyd helt inn til beinet. Jeg er gift med en stilig type, og har to barn med nesten 12 måneder mellomrom. Har også ei lita mopsefrøken og en katt, som forøverig er oppkalt etter Emil i lønneberget. Vi bor i ett gammelt fransk murhus i Sarpsborg sentrum, som per nå er ett lite prosjekt i seg selv. Jeg elsker interiør, håndarbeide, blader, barn, kaffe, sjokolade og selvfølgelig familien og livet mitt. Jeg jobber innen helsesektoren, og trives med å være en omsorgsperson. På denne bloggen finner du skriblerier om livet vårt, på godt og vondt. Johannes Olander 02.09.08 Maren Elisabeth 01.09.09

Kategorier

Arkiv

hits