Barn i bånd.

Da er det over en mnd siden siste innlegg. Det er rart at en hobby man har brukt timesvis på før, kan legge seg bakerst i hodet. Det er vist andre ting som kommer først. Slik er det nok for oss alle i perioder av livet.

Jeg vet aldeles ikke hvorfor jeg plutselig blogger nå. Og jeg vet heller ikke om bloggelysten har kommet for å bli. Men, jeg vet at jeg har et par ting jeg bare MÅ si. Og da er jo bloggen et godt sted å si det, synes nå jeg.


Vel. Jeg satt forleden dag og leste på babyverden (?). Hvor jeg kom over et innlegg av ei dame, som hadde funnet det "smarteste" hjelpemiddelet hun kunne tenke seg. Hun hadde da en sønn, tre år gammel, full av energi, som likte å leke ute, og bade i bassenget sitt, og hun følte hun ikke fikk gjort noe annet enn å passe på han. Så hun hadde da gitt han en løpestreng, så han kunne være ute alene. Uten å bli påkjørt,eller rømme.

Jeg har tidligere sett foreldre som bruker bånd på ungene sine. Og jeg blåser i om jeg tråkker på noens tær nå, kjente eller ukjente. Men, jeg synes det er feil jeg. Det er da ikke en hund man har skaffet seg? Jeg har også sett et bilde av et barn som var bindt fast utenfor en butikk. Ja, som en hund med andre ord.

Jeg hører hva dere som bruker bånd på barna sier... At ungene deres løper alle veier, at de stikker av, at de bare vil være ute å leke og at dere ikke har tid (gidder) det. Fordi dere faktisk må rydde inne og gjøre andre plikter.

Dere mener det er for barnets beste. Men hva om barnet får denne løpestrengen rundt hodet? Hva om de setter noe i halsen mens dere ikke følger med? Eller ikke minst drukner i bassenget? Eller føler seg utrolig nedverdiget.

Og dere som bruker bånd på senter og lignende, hva med å lære barnet å holde hånden? Sitte i vogn? Er det ikke lydig, så bær barnet. Ikke ta det i bånd. Det er ingen hund. Jeg ser dere drar og napper i båndet. Det er helt utrolig å se på.

Det er en annen ting når barnehagen går på tur, og har et stort tau som barna må holde i, eller som blir knytt rundt magen , slik at de skal gå på rekke å rad. Men har du ett barn, klarer du å passe det.

Og jeg vet hva det er å ha et barn som stikker av. Minste min stikker av konstant. Hun blir to år i september, men det funker ikke hva jeg sier. Uansett hva jeg gjør. Men, det kunne ikke falt meg inn å ta på henne en hundelenke. Da tar jeg den jobben det er, å løpe frem og tilbake etter henne. Bruker handlevogna og litt bestikkelser for å få henne til å sitte, og roser henne masse når hun er flink og holder seg i nærheten av meg. Øynene mine, er alltid på barna. Er vi ute, følger jeg de som en falk. De har frihet, og får være i fred. Men, øynene mine er alltid på de, og beina mine er alltid klare til å hoppe opp og hente de.



Hva mener dere andre om å ha barna i bånd? Klarer noen av dere å overbevise meg om at det er helt genialt?



21 Søte ord

Lill Anette

07.aug.2011 kl.00:31

Altså, jeg kan skjønne at noenslitne foreldre tyr til det på folkerike steder, MEN jeg selv ville ikke brukt det på Amalie. Ho nekter å holde hånda, og kan love deg at det er umulig å lære en 1 åring å holde hånda, de gjør som de vil. Men det skal jo uansett aldri brukes som en erstatning! Er enig i at barn ikke er hunder, Det jeg gjør i nøden er å holde fast i genserryggen til Amalie dersom ho nekter å bli bært/holde hånd. evt får man bare la ungen være hos noen andre når man skal noe sted :p

07.aug.2011 kl.10:48

Enig med deg, synes det er helt forkastelig. Det kan være vanskelig å holde styr på barna når man er ute, ja, det skjønner jeg godt. Men det finnes da andre måter gjøre det på. Og hadde jeg sett et barn i bånd utenfor en butikk slik du skriver, ja da hadde jeg brydd meg!!!

Lena

07.aug.2011 kl.22:25

Nå er det forskjell på å prompe og drite på seg syntes jeg,- ja sette et barn i bånd utenfor butikken er for drøyt, også det og ha barn i løpestreng ute i Hagen. Men i store folkemengder og feks stranden syntes jeg dette er smart om du har et barn som hr tendenser til og stikke av litt, og blir i en sånn sammenheng for dumt og sammenligne det med en hundelenke. Det skal ikke store distrasjonen til før de er vekk, selvom man alltid har et øye på de!!!!

Silje Elise

08.aug.2011 kl.00:26

Et barn er ikke en hund, nei! Å bruke en "gå-sele" til barn som ikke er helt stødige ennå for å hjelpe barnet kan til nød gå, i mine øyne. Men man setter da ikke bånd på barna sine fordi man ikke gidder å holde øye med dem! Båndet er som du skriver en fare i seg selv med tanke på kvelning, og man skal iallefall aldri la små barn bade uten tilsyn! Jeg blir helt forskrekka over enkelte folk. Jeg får heller ikke tid til å gjøre alt jeg vil eller burde, men ingenting er så viktig som å passe på Sofie, samme hva det er! Huset får jeg heller stelle med når lille frøken er i seng! Sofie er ikke alltid et prakteksemplar i butikker eller andre steder hun heller, og stikker gjerne av, men det er vår oppgave som foreldre å holde styr på ungen vår, ellers får hun være hjemme med/hos barnevakt! Hadde jeg sett en unge bindt fast som en hund utenfor en butikk, hadde jeg nok ringt barnevernet, for sånt gjør man bare ikke, uansett hvor frustrert og sliten man måtte være..

08.aug.2011 kl.08:58

Det er helt utrolig at dette gjøres mener nå jeg.... Har man barn, får man jammen kunne holde styr på dem uten å måtte sette dem i bånd!!! Da er det foreldrene det er noe riv ruskenende gæli med hvertfall!! Kankje på tide for disse foreldrene å lære ungene sine hva vanlig oppførsel er når man er ute hvis problemet blir sååå stort!!

Og ang hun med barnet i snor ute: Det vil jeg kalle for OMSORGSSVIKT!!

Skjønner deg veldig godt at du reagerer på dette, for det her fikk jeg helt vondt i magen av!!

Ina

08.aug.2011 kl.15:47

Jeg skrev følgende på Facebook-profilen din, men jeg kan like godt poste det her også :)

Når jeg var lita gikk jeg i bånd i gården hjemme, rett og slett fordi jeg stakk av så fort jeg kunne. Og da gjerne ned i skogen, hvor det var mange skumle fjellskrenter og andre uhyggeligheter. Båndet jeg gikk i var festet midt på ryggen min i en sele som igjen satt rundt armene (som en ryggsekk), og som igjen var stroppet framme så jeg ikke fikk den av selv. Den tok jeg ikke skade av. Vennene mine kom til meg når vi lekte, og mamma fikk gjort litt annet, spesielt når pappa jobba skift og hun måtte gjøre det meste hjemme.

Jeg tror neppe foreldre har mulighet til å følge barna HELE tida, ei heller tror jeg barna har godt av å bli hengt over HELE tida. Barn har godt av å utforske, prøve og snuble litt. Slikt blir de selvstendige av. Med litt knall og fall på egenhånd lærer de seg å tåle litt mer, tror jeg. Men bånd når man er ute i byen, i butikken eller lignende er jeg ingen fan av.

Nå skal det også være sagt at jeg er oppvokst (som deg, Melissa) i en tid hvor huskestativene ikke hadde mykt underlag, vi "kappa land" med en sløv speiderkniv, vi lagde trehytter 10-15 meter over bakken (uten sikring), huska på "tarzan"-husker ut fra fjellskrenter (tau med knute langt nede til å stå på), etc.

Min teori er at barn i dag GENERELT SETT blir alt for skjerma og beskytta, og derfor sliter også flere og flere med å bli selvstendige når de når voksen alder. Enkelte foreldre blir hysteriske og det kan virke som om de tror barnet holder på å dø, bare de får skrubbsår på kneet... :p

Kan jo avslutte med å si at jeg ikke har barn selv, det nærmeste jeg kommer er 6 tantebarn, men jeg ser en radikal utvikling når det gjelder pedagogikk og oppdragelse på bare de siste 10-15 årene... Lurer nesten på hvor det skal ende, og hvor lang tid det kommer til å ta før man blir ansett som en dårlig forelder om man ikke ikler barnet kne-, albue- og håndledds- og hakebeskyttelse (i tillegg til den obligatoriske hjelmen) når man sender de ut på en liten sykkeltur i nabolaget ;) Og bare så det er sagt, her snakker jeg om egne erfaringer og generelle teorier, på ingen måte om deg/dere og deres barn, Melissa! :)

Melissa- Pseudotvillingmamma

09.aug.2011 kl.10:26

Ina: Jeg forstår hva du mener, og respekterer det. Det er som noen skrev litt lenger nede, at det er forskjell på å prompe og drite på seg. Og slik er det jo i denne situasjonen, det er forskjell på å bruke sæler på ungen i store folkemengder, og å binde ungen sin utenfor en butikk.

Jeg mener fremdeles, at det ikke er riktig å binde fast barnet sitt. For å få gjort andre praktiske ting i heimen, eller fordi man synes det er kjedelig å sitte å følge med på barnet. Selvom sælen er stroppet fast, står man i fare for å kveles av linen/tauet sælen er bindt fast i.

Jeg tror heller ikke barna har godt av å bli fulgt med på heletiden. Men, at man har øyne i nakken, og sitter i nærheten, det tror jeg ikke er dumt for barnas selvstendighetsfølelse. Det kommer selvsagt ann på alderen til ungene også. Barna kan fremdeles utforske, selvom foreldrene er i nærheten.

I tillegg kan man jo invistere i et trygt gjerde. Og en solid port. Slik at når barna er klare for det, og store nok, så kan de være ute på egenhånd. Mens foreldrene følger med fra huset.

Jeg som forelder, har helt klart mulighet til å følge barna mine hele tiden. Det er et valg jeg tok i det å sette barn til verden. At de skal være trygge. Jeg mener alikevel ikke at jeg følger de konstant, og ikke lar de falle og feile. Det er helt klart en mellomting. Jeg personlig bikker nok over til den som passer for mye på, noe jeg jobber med meg selv for å ikke gjøre. Men heller det, enn unger som er utrygge.

MEN, jeg også lurer på hvor det skal ende. Så beskyttet barn er nå til dags.

Verken Kim eller jeg brukte bånd, og vi har ikke tatt noe skade av det vi heller. Så det er vel opp til hver enkelt forelder. Jeg er heller av den sorten som tar med meg ungene rundt om i huset når jeg gjør husarbeid, og tar de med ut når vi er ferdige med det vi må. Og funker ikke det, så driter jeg i husarbeid, og gjør det når de legger seg:-) MEN, som sagt tidligere, det kommer ann på alderen til barnet. Er de fem år, kan de helt klart være ute en inngjerdet tomt alene. Men en toåring, både bindt i bånd og ute alene, føles totalt feil for meg.

Melissa- Pseudotvillingmamma

09.aug.2011 kl.10:28

Lena: Haha, måtte le litt. Du sier noe der. Kan si meg enig med den. Det var vel heller ute i hagen eller utenfor butikken jeg reagerte mest på!

Ina

09.aug.2011 kl.15:02

Naturligvis er det forskjell på situasjoner, som jeg også poengterte. Prinsipielt er vi nok enig i mye, Melissamor :) Og jeg sier heller ikke at bånd er løsningen på alt, har man muligheten er naturligvis det beste å kunne la barnet gå fritt, slik som dere gjorde. Men har man ikke det, vel, så får man gjøre så godt man kan. Jeg har tenkt mye på det de siste dagene, og kan faktisk ikke komme frem til en eneste situasjon hvor båndet jeg gikk i kunne kvalt meg. Dette siden det var festet på den måten det faktisk var, og siden det ikke var noe jeg kunne falle/hoppe fra i gården som gjorde at jeg kunne sette meg fast eller lignende. Eneste mulighet måtte ha vært at jeg med vilje surret båndet rundt halsen og løp det jeg maktet i motsatt retning, men jeg hadde nok ikke hatt nok krefter til å "klare det" allikevel... Blir kanskje å kaste bensin på bålet; men jeg var faktisk også bindt i senga, dvs. jeg lå i en serk, som det het, en pose som fungerte nesten som en sovepose, som var kneppet over skuldrene mine slik at armene var frie. Denne var igjen satt fast til sprinklene i senga, slik at jeg ikke skulle komme meg opp og falle ut av senga. Tror mange bruker slike i dag også, men de var nok mer vanlige før. Dette kommer nok kanskje av at man i dag i mye større grad skifter ut senga etterhvert som barnet vokser, mens man før hadde senger som vokste med barnet (uttrekksseng, o.l.). Nå høres det kanskje ut som om jeg er kjempegammel for de som ikke kjenner meg, men jeg er under 30 ;)

Naturligvis er dette aldersavhengig, helt enig. Jeg satt i line fra jeg var nærmere 3 år, når jeg var for stor for lekegrinda (som jeg forøvrig storkosa meg i, og kunne sitte i opptil flere timer alene i dersom jeg hadde fått lov ;) ), og når jeg og vennene mine kunne kommunisere. Jeg var sjelden alene i gården, det var som regel venner der. Dermed, om en av oss falt eller vi erta hverandre eller noe skjedde, så var det alltid noen som hyla høyt nok til at noen kom ;) Enten mamma, eller mora til venninna mi som bodde i nabohuset. Det skal også være sagt at hjemme var det ikke like lett å sette opp et gjerde, selv om det kanskje også ville fungert en stund (helt til jeg hadde funnet ut hvordan jeg kunne klatre i og over det, hehe), siden de deler innkjøring/gårdsplass med to andre naboer. Det er rett og slett ikke overalt det er mulig å gjerde inn, og da tyr man til det man har. Jeg tror den største kvelningsfaren for meg ville vært å spist for mye sand, siden gården vår ikke hadde asfalt enda når jeg var lita ;)

Når jeg var lita var barnehage heller ingen selvfølge, slik det gjerne er i dag. Jeg har aldri gått i en, det gjorde heller ingen i nabolaget. Det foreldre i dag får gjort mens barna er der, måtte dermed foreldrene våre gjøre når vi var hjemme. Det er ikke alltid like lett (som du kjenner til, Melissa ;) ), men ting må gjøres allikevel. Har man mulighet til det og føler selv at man klarer det, så er det flott om man kan følge med barna hele tiden, men jeg er veldig redd at man blir ansett som en dårlig forelder om man ikke klarer det. Et slikt press fra andre er ikke lett å takle, spesielt ikke om man sliter med dårlig samvittighet fra før, for nettopp det. Dårlige foreldre finnes, men heldigvis er vel det store flertallet mennesker som gjør så godt de kan. Dermed bør vi være forsiktige med å dømme så fort, for det er vi innmari flinke til i dag. Alle foreldre gjør ting de i ettertid angrer på, men som kanskje der og da virket som det riktige. Men så lenge barna ikke tar skade av det, og har det bra, ser jeg ikke problemet om løsningen er litt uortodoks. Poenget mitt er at man ikke nødvendigvis er en dårlig mor eller far dersom man ikke pakker inn barna og beskytter mot ALT. Det er det jeg er redd for at vi beveger oss mot, og det er kanskje en av de største grunnene til at jeg fortsatt ikke har satt barn til verden; frykten for å bli dømt av andre, og få livet (både mitt og barnets) ødelagt som følge av det. Tror faktisk det er ganske mange som har tenkt de samme tankene....

Melissa- Pseudotvillingmamma

09.aug.2011 kl.17:11

Ina: Det må bli et forholdvis kort svar, da jeg har dårlig tid.

Jeg har ikke ment at noen er DÅRLIGE foreldre. Absolutt ikke. Jeg dømmer ingen. Og vi alle gjør så godt vi kan, og vil som regel barna det beste. Før, når barnehage ikke var en selvfølge. Var det heller ingen selvfølge at foreldrene jobbet. De fleste jobber jo lange dager, mens barna er i barnehagen, og har heller ikke noe "fritid" eller tid til å gjøre egene greier.

Det med senga og er jo noe spesiellt, men veldig nødvendig i noen tilfeller. Jeg mener at jeg også hadde en slik sovepose som satt fast. Min mamma hadde i alle fall det. Og jeg mener også at jeg sov mye bedre i en slik. På en annen side, så sikret jo det barna fra å snu seg på magen, noe som kan føre til krybbedød. (Vel, det skiftet vel fra rygg til mage relativt ofte på 70-80 tallet.)

MEN, nok en gang vil jeg presisere. At jeg dømmer ingen. Jeg lurer bare på hvorfor noen tyr til slike hjelpemiddler, når jeg selv ikke har vurdert det engang. Har de studert/tenkt over de farene det medfører, føler barna seg uttrygge og nedverdiget? Jeg vet ikke. Men det er spørsmål som dukker opp i mitt hode.Men, vi er jo forskjellige, og har forskjellige forutsetninger.

Det er IKKE riktig å beskytte barna fra alt, absolutt ikke. Det kan skade barna, og man kan like gjerne være en "dårlig" forelder om man verner de små fra alle ubehagelige ting. Jeg har selv ting jeg må lære, og den perfekte forelder finnes nok ikke. Så ikke tro jeg ser meg være bedre enn noen andre:-)

Ina

09.aug.2011 kl.19:47

Det var på ingen måte meningen å legge ord i munnen på deg, Melissa, om du forstod det som om jeg mente du hadde skrevet/ment at enkelte er dårlige foreldre som følge av bånd eller annet, så beklager jeg det. Men det er nok desverre allikevel mange som kan oppfatte både det du og andre skriver som dømmende. Spesielt, som jeg skrev tidligere, om man gjør så godt man kan, og får høre at det man gjør er uhørt. Som f.eks. å sette barn i bånd. Da er det ikke hyggelig å lese av en kjent eller ukjent at det man gjør gjør seg fortjent til å bli anmeldt/meldt til barnevernet eller at handlingen er det samme som omsorgssvikt.... Jeg maner bare til en litt mer hensynsfull tone, ovenfor de som kanskje sliter litt med å få hverdagen til å gå opp, og gjør så godt de kan. I dette hensynet var det ikke du som kom med de sterkeste uttalelsene akkurat nå, Melissa. Det med oppdragelse er vel noe av det mest utfordrende og vanskelige vi kan begi oss ut på i dette livet (noe av grunnen til at jeg foreløpig skyver fra med begge armer ;) hehe), og kanskje også det vi har lettest for å ta til oss kritikk for. Det gjør nok mange ekstra såre for negative ord, selv om de ikke nødvendigvis er ment slik.

Når jeg var lita jobba mamma faktisk ganske mye, til tider i to jobber (selv om hun ikke alltid jobbet fulltid allikevel), mens pappa jobba skift. Det gjorde at jeg noen ganger var med mamma på jobb, andre ganger var jeg hos mormor, mens jeg også kunne være hos nabodamene. Det krever sitt å få en slik kabal til å gå opp, som sikkert de fleste småbarnsforeldre kan skrive under på.

Når det gjelder barn og deres evne til å føle seg nedverdiget, så tror jeg faktisk ikke de tenker noe over det, med mindre de blir gjort oppmerksom på det. Om foreldrene er positive og begeistrede for selen, tror jeg neppe barnet vil føle noe reelt negativt rundt det. Spesielt ikke siden barnet fra før av mest sannsynlig er vant til å sitte i sele i vogna, og kanskje også i senga. Men som du sier, dette har med forutsetninger å gjøre. Allikevel, i slike situasjoner, tror jeg foreldrenes innstilling har ALT å si. Setter man på selen/båndet med tvilende eller kanskje til og med negativ holdning (ikke nødvendigvis med ord, men kroppsspråk også), så kan det tenkes at barnet plukker opp og merker det.

Der er du inne på noe, for mye skjerming kan faktisk være like ille som for lite. Her gjelder det nok å finne en gylden middelvei. Prøve og feile, både som foreldre, og som barn. Jeg har hørt om en 4-5 åring som bor i et hjem hvor tv-en nærmest har stått avslått siden 22. juli. Det for å skjerme barnet mot de grusomme hendelsene. Forsåvidt en grei tanke, men foreldrene fikk litt forklaringsproblemer når barnet plutselig hørte nyss om hendelsene på radio, og lurte på om noen hadde dødd i Norge, etc. For ikke å snakke om når barnet kom i barnehage igjen, hvor dette ble tatt opp i plenum. En slik type skjerming, tror jeg, vil være skadelig. Fordi barnet vil være dårligere mentalt forberedt på den virkeligheten som kommer senere i livet. Døden er en naturlig del av livet, og barn må få sjansen til å forstå det. Når det gjelder akkurat denne familien er dette bare en av måtene de skjermer barnet på, og da kan man jo se for seg hvordan vedkommende kommer til å bli som tenåring. Vil han/hun utforske mer enn vanlig? Kanskje ikke, det kan slå begge veier, men etter å ha sett en god del eksempler på resultatene av slike oppdragelser, tror jeg ungdommen har lettere for å rote seg bort i uønskede miljøer og handlinger. Som oftest går det bra til slutt, men veien dit er unødvendig hard å gå.

Hehe, dette ble enda en lang melding, og til tider litt "off-topic", men som du sikkert skjønner er dette noe som engasjerer meg og som jeg har tenkt en god del på. Du har nok helt rett, den perfekte forelder finnes neppe, man gjør så godt man kan. Kan man si det, med hånda på hjertet, så kan ingen kreve noe mer. Gjør man så godt man kan, og det fortsatt ikke er nok for barnets beste, så har vi heldigvis et hjelpeapparat for det også her i landet. Men det kan jo tenkes at det også finnes de som av forskjellige grunner ringer de litt for lett....?? Det hadde ihvertfall vært tidenes tabbe om jeg hadde blitt fjernet fra mitt barndomshjem fordi jeg gikk i selen min...! ;)

Mamman din

11.aug.2011 kl.23:32

Den soveposen du brukte i senga var for at du sparket av deg dyna. Den var ikke festet i senga så du satt fast. Jeg fikk 4 barn på 4,5 år og en skolejente. Jeg tok med alle 5 på IKEA alene og handlet kjøkken osv. Med bestikkelser i form av smurfeesker i veska. Ingen hadde bånd for pokker. Det skulle jeg aldri nedverdige barna mine med. Basta.

Anonym!

12.aug.2011 kl.21:29

Helt enig med ina .. hold en mildere tone... De er greit å ytre meninger men på en måte som viser respekt for andre og ikke dømmende...

Melissa- Pseudotvillingmamma

13.aug.2011 kl.12:10

Anonym!: Som skrevet tidligere. Jeg har respekt for andre. Men jeg må vel ille respektere andres holdninger? Dessuten dommer jeg ingen. For man vet aldri bakgrunnen for at andre gjør slik de gjør. Men når man vet årsaken. Og at den er at man ikke gidder å passe på og setter uviktige ting foran barna synes jeg ikke at jeg dommer i hytt og pine. Altså. Er du kronisk syk, kan jeg forstå bakgrunnen til enkelte hjelpemidler.

Melissa- Pseudotvillingmamma

13.aug.2011 kl.12:22

Anonym!: Som skrevet tidligere. Jeg har respekt for andre. Men jeg må vel ille respektere andres holdninger? Dessuten dommer jeg ingen. For man vet aldri bakgrunnen for at andre gjør slik de gjør. Men når man vet årsaken. Og at den er at man ikke gidder å passe på og setter uviktige ting foran barna synes jeg ikke at jeg dommer i hytt og pine. Altså. Er du kronisk syk, kan jeg forstå bakgrunnen til enkelte hjelpemidler.

Ina

15.aug.2011 kl.00:18

Mamman din: Det var da voldsomt til språk da.... Naturligvis er det flott og godt gjort å takle så mange barn på en slik måte som du beskriver her, men personlig kan jeg ikke si at jeg har hatt en på noen som helst måte dårlig eller dårligere barndom/oppvekst som følge av hverken båndet i gården, eller i senga. De var der for min sikkerhet, og jeg er ikke i tvil om at jeg hadde gjort det samme selv. Det er ikke alle som ville taklet like godt å ha med seg så mange barn på Ikea. Akkurat som heller ikke alle ville klare å få gjort alt som må gjøres av store og små ting i hjemmet, uten slike hjelpemidler. Det gjør ikke min mor til en dårlig mor, heller det motsatte. Det ligger en viss anklagelse mot min mamma i ditt utsagn (og mange andres), som jeg liker dårlig, og som jeg syns du burde holde deg for god for. Du valgte å få så mange barn, på så kort tid, og visste nok derfor også at du ville takle det på akkurat den måten du gjorde. All honnør til deg for det, men at min mor (og mange andres) velger andre løsninger gjør de ikke til dårlige eller dårligere foreldre!

Som sagt tidligere, jeg tror neppe barn vil føle seg nedverdiget av slike ting, med mindre de får høre eller merke av de voksne rundt seg at de burde det. Dersom en voksen sier til et barn at det er synd på henne/han fordi han/hun må sitte i bånd, vel, da vil mest sannsynlig barnet syns det også. Sier man derimot at det er trygt, lurt og at han/hun er kjempeflink som har på seg det båndet, så vil barnet kanskje føle seg litt stolt isteden. Jeg viste ihvertfall stolt frem mitt bånd til de jeg hadde rundt meg, og ei av venninnene mine ville faktisk også ha et slikt! Jeg tror vi må slutte å se på barn som "små voksne", altså med et fullt utviklet følelsesapparat. Dette er noe de lærer etterhvert, litt etter litt. Selv om nedverdigelse er en vond følelse som barn absolutt kan føle, så tror jeg at man på en enkel måte kan unngå det i situasjoner som dette. Rett og slett ved sin egen oppførsel og sine egne ord som forelder og voksenperson. Vi kan i stor grad påvirke og styre hvordan barnet føler, spesielt når det gjelder situasjoner vi setter dem i. Akkurat som du påvirket barna dine med smurfepastiller. Noe de helt sikkert ikke hadde vondt av, og som ble gjort i aller beste mening.

Isabel Desireé Skog

17.aug.2011 kl.10:49

Skjønner at det er delte meninger om dette, men jeg personlig synes det er helt sykt at foreldre setter ungene fast i tau for å slippe å springe etter de eller holde øye. Det ER arbeid å ha barn, og ja - vi alle er slitne, men det er sånn det er å ha barn.

Så en dame på sentrum i fjor som hadde en 3 åring i bånd. Her i Alta er det veldig folketomt, så oversikt over ungene skulle det ikke stå på. Jeg så rart på henne og spurte ut om dette bånden. Hun sa "ja, det er så slitsomt å springe etter ungen hele tiden". Båndet hadde en rekkevidde på 1 (!!!) meter og hun drev å trakk i det når han prøvde å slite seg vekk. Jeg fikk helt hakeslep. Unger skal jo lære seg å ta ett nei for ett nei, og kunne lære seg hvordan man oppfører seg av seg selv.

Nei, huff. Jeg for min del sliter meg heller ut (holder meg aktiv og sprek) å springer etter ungen min enn å sette henne i bånd for å kunne gjøre andre ting. Man kan jo også la ungen ta del i de pliktene, matlagingen og husarbeidet som må gjøres. Eller så kan man vaske huset når ungen har lagt seg.

Linn

19.aug.2011 kl.16:58

Når vi er ute med båten så har jeg med bånd som er til barn.. Som vi bruker fra båten og opp til land. Og noen ganger på brygger vist det er masse folk. Jeg vil ikke kalle meg eller Ole for dårlige foreldre for det. Jeg liker å ha kontroll på mitt barn når jeg er ved vannet. Jeg personelig syns det er bedre og ha på mitt barn dette båndet opp fra båten eller i en havn. Det er nok med å blunke så kan barnet være vekk. Og kansje til og med å ha dotte i vannet! Så noen kan godt kalle meg dårlig mamma, men jeg tenker sikkerhet!!!

Melissa- Pseudotvillingmamma

23.aug.2011 kl.23:20

Linn: Har FULL forståelse for det. Noe helt annet ved vannet enn ute i gården. Du er ingen dårlig mor fordet!

Ina

28.aug.2011 kl.13:44

Der sier du noe. Linn. Jeg tror jaggu jeg hadde bånd når vi var ute på sjøen også. Fra jeg var 2,5 år har jeg vært ute i båt det meste av sommeren, og selv om jeg hadde redningsvest det meste av tiden, så minns jeg også at mamma satte på meg bånd om vi gikk i land, enten det var på en øy med bratte svaberg eller i havn i f.eks. Strømstad. Båndet hadde en lengde som tillot at jeg kunne være ganske nærme, og fortsatt kunne gå selv. For uansett hvor mye man holder seg sprek ved å fly etter ungen, så klarer man ikke unngå at barnet er uheldig og faller (heldigvis, som oftest). Om jeg hadde snubla i en av bryggeplankene i Strømstad, f.eks., så skulle det ingenting til før jeg hadde havnet utenfor bryggekanten, og i verste fall slått hodet i et skrog/båtdekk. For å unngå dette, gikk jeg altså i bånd der også. Minns faktisk at barnevestene før hadde egne kroker på ryggen, og håndtak, hvor voksne kunne ta tak (aner ikke om de har det enda). Håndtaken var nok mest ment til hjelp om barnet fallt i vannet, og skulle gjøre det lettere å få ungen opp igjen, men kroken var helt klart til å feste innpå et bånd. Syns nå dette var kjempelurt jeg! Både den gang, og nå.

Nei, jeg er helt klart for bånd; når det er for barnets sikkerhet, og ikke for foreldrenes latskap.

Linn

01.sep.2011 kl.19:28

Kunne ikke vært mere enig med deg Ina :) Så lenge det er for barnets sikkerhet, og ikke foreldrenes latskap ser jeg ikke problemet. :)

Skriv ett nytt søtt ord

Melissa- Pseudotvillingmamma

Melissa- Pseudotvillingmamma

23, Sarpsborg

Jeg er en dame med tusen baller i luften, lider av ekstrem skrivekløe og enorm tankevirksomhet. Det som blir skrevet er nok ikke alltid det mest gjennomtenkte, men jeg er ærlig og blåøyd helt inn til beinet. Jeg er gift med en stilig type, og har to barn med nesten 12 måneder mellomrom. Har også ei lita mopsefrøken og en katt, som forøverig er oppkalt etter Emil i lønneberget. Vi bor i ett gammelt fransk murhus i Sarpsborg sentrum, som per nå er ett lite prosjekt i seg selv. Jeg elsker interiør, håndarbeide, blader, barn, kaffe, sjokolade og selvfølgelig familien og livet mitt. Jeg jobber innen helsesektoren, og trives med å være en omsorgsperson. På denne bloggen finner du skriblerier om livet vårt, på godt og vondt. Johannes Olander 02.09.08 Maren Elisabeth 01.09.09

Kategorier

Arkiv

hits