Farvel, lille Angelika

Ingen sorg kan være dypere enn sorgen man føler når man mister sitt barn. Jeg kan ikke forestille meg det engang. Jeg skal ikke si at jeg ikke blir preget av slike artikkler, for det gjør jeg virkelig. Jeg kjenner det helt inn i margen. Jeg kjenner en empati og medmennesklighet som gjør meg uvel og svimmel, og jeg sammenligner selvfølgelig med min egene kjærlighet for mine barn. I tillegg kommer frykten. Frykten for at dette kan skje meg, og mine barn. Eller noen i min vennekrets. Slik at jeg må forholde meg til det på en annen måte, og på et dypere nivå. Slik at det setter spor i meg, arr i sjela. Som forandrer meg.

Man får perspektiv på livet. Men samtidig kan man ikke gå å kverne på slike tanker konstant, jeg tror ikke det er menneskets beste å ha kontinuelige tanker som minner oss på å sette pris på det vi har. Det går heller ikke ann å forberede seg på at "det kan skje oss", for man får like mye sjokk når det skjer.

Men, man takker høyere makter, for den tiden man har hatt sammen, og ber om at man kan bli skånet for slike hendelser og at barna kan vokse opp og bli gamle. Det er også ekstra godt å se sine egne barn, og gi de en god og varm klem. Og takke de, for at de er seg..

 

www.familieverden.no

Angelika ble født med en meget alvorlig hjertefeil, og gjennomgikk sin tredje åpne hjerteoperasjon da hun var rundt to og et halvt år gammel. Etter operasjonen fikk Angelika flere komplikasjoner, og ble liggende på sykehus til hun døde nesten et halvt år seinere. Foreldrene visste i vel to uker at den lille jenta deres kom til å dø, så de klarte å innstille seg på at dette var slutten.

Selv om det var vondt å si farvel til Angelika, ønsker mamma Elin å få fram at datterens død var fredfull og på dette tidspunktet velkommen. Her er hennes egne ord om familiens siste timer med Angelika.




Det er en behagelig stemning i rommet.

Radioen står lavt på, og praten går lett.


Det virker som vi alle har funnet en indre ro, smilet har igjen kommet frem.


Alle tankene som har plaget oss de siste to drøye ukene har stilnet.

Alt slitet, frustrasjonen og redselen vi har slitt med så lenge har sluppet
taket.
 Snart er det over.


Angelika vil sitte på fanget, kose med oss alle, og vi nyter alle denne nærheten etter tur.
Det er lenge siden sist, hun har da aldri tid til slikt kliss!


Det kommer og går mennesker hele dagen, men utpå ettermiddagen er vi samlet der, alle vi nærmeste.


Vi prater om morsomme ting Angelika har gjort, flirer litt, og så blir det stille igjen.


Storesøster har ikke tid til å bare sitte slik og mimre, i hvert fall ikke om lillesøster, så hun farter til og fra som en fri fugl.


Hun er likevel ofte innom rommet, og på kvelden får vi alle en goood nattakos før hun legger seg.


Jeg har Angelika på fanget, vugger henne, stryker henne over håret, holde henne i handa, og hvisker til henne at jeg er glad i henne.


At jeg alltid vil elske henne.


At hun bare kan slappe av nå.


Farmor venter på henne?


Så får hun ligge i sengen sin og sove i fred.


Med en hånd i hver hånd, forsvinner hun inn i drømmeland.

Rundt midnatt forandrer stemningen seg.

 

Det blir litt anspent, ventende, nå skjer det noe snart?

Jeg får igjen Angelika på fanget, vugger, bysser, nusser, koser og hvisker..
Rolig nå?
Dette går bra jenta mi..
Hysj?
Glad i deg?

Så skjer det.
Hun kjemper.
Som hun har gjort i drøye tre år.
Men denne gangen til ingen nytte?

Hysj nå, jenta mi?
Farmor venter?

?..

Nå er du fri?

 

Angelika døde 2. august 2009. I januar 2011 fikk Elin og Tore Helleren ei datter til, og Amalie ble storesøster til lille Tirill.


 

 

 




 


5 Søte ord

Silje-marlen

29.jan.2012 kl.16:12

Sånt skjærer i mammahjertet:,(

Anita jakobsen

29.jan.2012 kl.20:59

Jeg gråter og gråter....

klarer aldri og holde igjen når jeg leser sånt.

ufattelig trist, har ikke ord engang jeg akkurat nå..

huff

Melissa- Pseudotvillingmamma

30.jan.2012 kl.09:06

Anita jakobsen: Nei, det er forferdelig:((

Lill Anette

30.jan.2012 kl.21:27

Uff, så utrolig grusomt! Mitt verste mareritt er at noe skal skje med prinsessa mi <3

Maria

04.feb.2012 kl.21:36

Å, jeg klarer ikke lese sånt uten å hulke og gråte meg ihjel :/ Forferdelig vondt i mammahjerte!

Skriv ett nytt søtt ord

Melissa- Pseudotvillingmamma

Melissa- Pseudotvillingmamma

23, Sarpsborg

Jeg er en dame med tusen baller i luften, lider av ekstrem skrivekløe og enorm tankevirksomhet. Det som blir skrevet er nok ikke alltid det mest gjennomtenkte, men jeg er ærlig og blåøyd helt inn til beinet. Jeg er gift med en stilig type, og har to barn med nesten 12 måneder mellomrom. Har også ei lita mopsefrøken og en katt, som forøverig er oppkalt etter Emil i lønneberget. Vi bor i ett gammelt fransk murhus i Sarpsborg sentrum, som per nå er ett lite prosjekt i seg selv. Jeg elsker interiør, håndarbeide, blader, barn, kaffe, sjokolade og selvfølgelig familien og livet mitt. Jeg jobber innen helsesektoren, og trives med å være en omsorgsperson. På denne bloggen finner du skriblerier om livet vårt, på godt og vondt. Johannes Olander 02.09.08 Maren Elisabeth 01.09.09

Kategorier

Arkiv

hits