To tette.

Fikk et spørsmål om hvordan det var med to tette i den alderen de er nå, så tenkte og lage et lite innlegg om det.

Johannes og Maren er svært forskjellige, slik som barn flest. De foreldrene som sier at de oppdrar barna "likt", har ikke virkelig tenkt gjennom saken, for stort sett alle barn får  individuell oppdragelse, ut i fra mennesketype.

Barna mine har selvfølgelig en plattform oppdragelse som jeg og mannen følger. Men de blir også individuellt behandlet. Selvom de er så nære i alder.

Og det er akkuratt det jeg tror er koden for og få det til å fungere med barn tett i alder/pseudotvillinger.

Jeg ser at jeg og pappaen i huset kunne vært flinkere på og dele de opp. Gjøre aleneaktiviteter med en av oss foreldrene, eller fått dra til besteforeldrene alene hver for seg en gang i blandt. MEN, det fungerer rett og slett ikke så godt for verken barna eller oss voksne. De foretrekker hverandres selskap, og det er tusen ganger mer utfordrende og ha de hver for seg enn sammen. Klart de blir krutt sammen, finner på hyss, og lager mer leven. Men de blir også veldig tilfredse og selvsikre.

Vi dvelte veldig ved det om vi skulle ha de på samme avdeling i barnehagen eller ikke. De gikk på liten avd sammen, og så flyttet Johannes over på stor avd når han ble tre år. Det var litt av en sorgprosess for de begge, men gikk raskt over. De tilpasset seg tilværelsen hver for seg. Og funnet ro i det. Men så kom jo spørsmålet opp ett år etter, om Maren skulle starte på samme avd som Johannes igjen, eller ikke.

Vi var egentlig ganske klare på det at det var godt for de og gå på hver sin avd, få sine egne venner, og stole på seg selv, og egene avgjørelser. Og at de ikke skulle støtte seg til hverandre. Barnehagepersonellet derimot, mente at de også ville fungere på samme avdeling. I og med at de var så selvstendige hver for seg. Samtidig som de hadde god trygghet i den andre, og leket veldig godt sammen. Derfor falt til slutt valget på at de fikk gå på avd Nøkkerosen begge to. Johannes likte ikke tanken i begynnelsen, det var jo han som gikk der. Derfor lyttet vi på han, og ville søke henne inn i motsatt avd. Det tok noen dager, før han ble ordentlig lei seg, og ba oss om at Maren skulle begynne sammen med han.

Og det har faktisk fungert utmerket. Jeg ser de har en søsken tilhørlighet, og et bånd, sterkere enn det de har med de andre. De har alltid et øye på hverandre, og følger med på at den andre ikke skal være ensom eller trist.

Sånn med tanke på hvordan det fungerer her hjemme, så kan jeg vel si at det ikke kunne vært bedre. Vi har aldri slitt med sjalusi her i huset. Noe jeg vet mange andre med barn tett gjør. I det siste har de blitt litt ops på "mine, dine" ting. Og det er jo vel og bra. Men de deler også. Det kan bli litt småkrangel i blandt. Men det er jo ganske så vanlig mellom søsken.

De har delt rom lenge, men fant ut at de ville ha hvert sitt rom. Prinsesserom, og gutterom. Det fungerer så som så, for de er ofte litt triste av at de må legge seg hver for seg, og ikke sammen. Samtidig vil de absolutt ikke at  jeg skal flytte de sammen igjen.

De leker veldig godt sammen her hjemme. Og er veldig knyttet til hverandre. De utvikler seg normalt, og følger utviklingskurven sin mer enn bra nok. Johannes var utrolig godt utviklet en stund, langt foran jevngamle, og det var på en måte bra. For det de er redde for når man får barna tett, og i rekkefølgen gutt-jente, er at jenta skal ta igjen gutten, siden de oftere er raskere i utvikling. Det har ikke vært noe problem for oss, Johannes har alltid fått være storebror. Det andre aspektet ved og ha to tette, er jo det at den største føler seg litt i skyggen av den minste. Men, der føler jeg også vi har fått en normal balanse. Johannes fikk pupp veldig lenge. Helt til han var over 3.5 år. Maren får faktisk enda. Nå er hun 3 år. Grunnen til at Johannes fortsatte, var at jeg ikke ville at den lille skulle ta over hans favorittplass. Det hadde vært utrolig sårt for han. Derfor ble det bare sånn. Og det har fungert godt for ungene. Selvom jeg ikke har synes det har vært like greit og amme så lenge.

Johannes får fremdeles fordeler som storebror, og de tror jeg er viktige for han. Maren begynner også og bli stor, så det er viktig at hun også får utfolde seg, og ikke blir behandlet som en baby. Hun strekker seg veldig etter og gjøre de samme tingene som Johannes. Men hun blir ikke kjempe lei seg om hun må spørre storebror om hjelp til noe hun selv ikke får til.

Jeg kunne nok skrevet i evigheter om de to trollungene mine, men jeg får  avslutte her.

Det viktigste når man har barn, uansett alder, er KJÆRLIGHET. Har man det, går nok alt <3













Søte ord

Junijente2010Desembergutt2011

21.10.2012 kl.19:58

Takk for at du ville dele litt fra deres hverdag:-) Selv om mine ikke er så store enda,merker jeg hvor avhengig/glad i hverandre de er..vi har heller aldri opplevd sjalusi,og jeg er så glad for at vi valgte å få "to tette"..av mange grunner!Gleder meg til minstemann blir litt større,så de kan leke mer sammen:-)

Skriv ett nytt søtt ord

Melissa- Pseudotvillingmamma

Melissa- Pseudotvillingmamma

24, Sarpsborg

Jeg er en dame med tusen baller i luften, lider av ekstrem skrivekløe og enorm tankevirksomhet. Det som blir skrevet er nok ikke alltid det mest gjennomtenkte, men jeg er ærlig og blåøyd helt inn til beinet. Jeg er gift med en stilig type, og har to barn med nesten 12 måneder mellomrom. Har også ei lita mopsefrøken, en chihuahua. Vi bor i et gammelt fransk murhus i Sarpsborg sentrum, som per nå er ett lite prosjekt i seg selv. Jeg elsker interiør, håndarbeide, blader, barn, kaffe, sjokolade og selvfølgelig familien og livet mitt. Jeg jobber innen helsesektoren, og trives med å være en omsorgsperson. På denne bloggen finner du skriblerier om livet vårt, på godt og vondt. Johannes Olander 02.09.08 Maren Elisabeth 01.09.09

Kategorier

Arkiv

hits