Umulige unger...:-)

Denne helga har vært hard...

Barna har kranglet, diskutert, vært ulydige, frekke, ufine,høylytte, kravstore og tullete.

Jeg er en mor, med stor M. Omsorgsgen har jeg også, det er rett og slett en jobb jeg er skapt for.

Men, når barna har disse umulige periodene sine, og mammaen har bekkenløsning og alskens andre plager, gir jeg litt opp.. Det verste er at jeg får dårlig samvittighet av og bare irrettesette de. Kommentere hva de gjør, be de gi seg, stoppe, oppføre seg og være greie. Jeg føler jeg bare hakker i vei. Og alt går selvfølgelig inn av det ene øret og ut av det andre... ( Og innimellom må jeg le litt)

Jeg har egentlig skikkelig kustus på de, jeg teller 1-2... Og kommer aldri til 3. Det skjer ingenting på 3. Jeg har på en måte ikke noe videre plan. Men, det vet jo ikke de. Har heller aldri truet med at det skjer noe på 3. Ellers snakker jeg de til det meste. Bruker mye tid på og sitte på huk, og forklare. Det fungerer stadig vekk. Kommunikasjon er viktig.

Problemet nå er egentlig det at de har startet med og dra det enda litt lenger, så jeg må finne opp en plan, på hva jeg skal gjøre når de ikke hører.

Vet jo denne timeout greia er veldig populær, jeg vil kalle det god gammeldags skammekrok egentlig. Jeg vet ikke om den metoden er noe for oss.

Ellers er det og fjerne privilegier. Og det vet jeg jammen ikke om jeg er sterk nok til og følge opp.

"Gå på rommet ditt", er det mange som bruker. Det er ikke aktuellt for meg, da jeg synes sovestedet skal forbindes med noe positivt, og ikke negativt. Enn så lenge. Kanskje når de blir litt større.

Er det noen flere metoder da? Som dere har effekt av?

Jeg pleier og spille på sammvittigheten deres, og få de til og forstå at det de gjør ikke er riktig. Isteden for og bare gape "GÅ PÅ ROMMET". Har ikke troen på at det fungerer i det lange løp. Ellers kan jeg fjerne de fra en situasjon, ved og bære de avgårde på armen, og si at jeg sitter sammen med de til de har gitt seg med det de gjør.(for eksempel hyling) Er det klin med mat o.l, gir jeg noen beskjeder, før jeg sier at jeg tar det bort. Noen ganger ender jeg med og ta det bort, andre ganger gir de seg, og andre ganger gir jeg meg...

Siden vi er kristene, sier jeg også at Jesus og Gud, ser hva de gjør, og at de får svart prikk i boka. (Haha, merkelig nok fungerer det). Også får de selvsagt stjerne i boka når de gjør gode ting.

Ellers bruker jeg mest tid på og rose masse, og fremme de gode sidene deres, isteden for og poengtere de dårlige. Jeg kaller de ALDRI for slemme. Ingen barn skal bli kalt det. (det er min mening). Man er ikke slem selvom man er litt umulig. Man er heller ikke slem dersom man blir litt sint på andre i blandt. Men- man oppfører seg helt klart ikke pent. Og dårlig oppførsel aksepteres ikke.

Jeg er av den oppfatning at: " Med en negativ kommentar, kreves det ti gode"- Jeg vil jo at barna skal få et godt selvbilde. Men, jeg gir ikke ubetinget ros heller. Men man skal være raus med gode ord!

Har fått endel kommentarer opp gjennom tiden på denne bloggen at jeg er en "sånn" mamma... En mamma som lar barna styre alt. Og at de sikkert er monster begge to... Og styrer hele verden med jernhånd.

Det er de IKKE. Faktisk tvert i mot. Jeg får ofte høre hvor veloppdratte, og flinke de er. Ikke minst empatiske, og gode mot andre. Så klapp på skulderen til meg selv og Kim. Det at vi har flotte barn, og gjort en sabla god jobb, kan ingen ta fra oss.

Men, de har klart sine perioder de også. Spesiellt nå som de er trøtte, slitne og forskjølet. Klart de skal få ha dårlige dager de også. Bare vi ikke går inn i et negativt spor, og den dårlige oppførselen blir en vane.

Jeg tenker også som så at de selvfølgelig reagerer når det skjer slike ting som det har gjort her den siste uka, Silje hunden vår har flyttet. Og ikke bare det, men jeg har vært på mange legebesøk, og på sykehuset, og det blir mye fokus på meg og babyen.

Jeg kjenner jeg blir litt irritert når folk kommenterer til barna at de må være snille med mamma, for hun har jo baby i magen. For det første er det ikke deres hodepine om jeg har bekkenløsning, kvalme, sure oppstøt er trøtt eller sliten. Barn er barn. Og for det andre, så skal ikke de være små slaver og stå på pinner for meg. Og for det tredje, da må de jo tenke: "Men, er jeg ikke snill til vanlig?".

Men det er mulig jeg kanskje oppfører meg litt anderledes. Ligger mer på sofaen, ikke leker så mye med de som tidligere, ikke kan være hesten og de sitte på ryggen og ikke alltid blir med ut når pappa og de skal ut og leke. Det er en stor sannsynlighet for at det er litt rart for de, og at de kan teste meg litt, for og virkelig forsikre seg om at jeg er den samme mammaen, med de samme reglene..

Jeg vil gjerne ha litt innspill, fra dere andre, foreldre eller ikke. Hva fungerer når det kommer til oppdragelse for dere?





3 Søte ord

Guroberntzen

18.11.2012 kl.15:11

ntåå, så søte de er!! :)

21.12.2012 kl.23:28

Svart prikk i boka av Gud... uff, det er virkelig skummelt at man kan skremme barn på den måten. Utrolig at folk i det heletatt tror at det finnes en Gud... Skremmende..

Melissa- Pseudotvillingmamma

22.12.2012 kl.07:38

Anonym: skremmende at du mener at det er og skremme et barn... Håper du en dag tar Gud inn i hjertet ditt.

Skriv ett nytt søtt ord

Melissa- Pseudotvillingmamma

Melissa- Pseudotvillingmamma

24, Sarpsborg

Jeg er en dame med tusen baller i luften, lider av ekstrem skrivekløe og enorm tankevirksomhet. Det som blir skrevet er nok ikke alltid det mest gjennomtenkte, men jeg er ærlig og blåøyd helt inn til beinet. Jeg er gift med en stilig type, og har to barn med nesten 12 måneder mellomrom. Har også ei lita mopsefrøken, en chihuahua. Vi bor i et gammelt fransk murhus i Sarpsborg sentrum, som per nå er ett lite prosjekt i seg selv. Jeg elsker interiør, håndarbeide, blader, barn, kaffe, sjokolade og selvfølgelig familien og livet mitt. Jeg jobber innen helsesektoren, og trives med å være en omsorgsperson. På denne bloggen finner du skriblerier om livet vårt, på godt og vondt. Johannes Olander 02.09.08 Maren Elisabeth 01.09.09

Kategorier

Arkiv

hits